Radka – helt privat

Faksimile fra "Radka Toneff - hennes korte liv og store stemme", foto: Björn Lindahl

«Vi vet ikke hvor hun kommer fra, men hun snakket bra norsk,» skrev en begeistret journalist etter en konsert på Lillehammer på midten av 1970-tallet. Men Radka Toneff var fra Kolbotn. Og kort tid etter denne konserten ble hun et av de mest kjente navnene innen norsk jazz.
Når norske jazzsangerinner blir spurt om sine forbilder, nevner svært mange Radka som den største. Også internasjonalt har hun en høy stjerne. Selv om det snart er gått 30 år siden hun døde, 30 år gammel, er interessen for hennes musikk fremdeles høy.

Radka samarbeidet med en rekke store navn i norsk musikkliv: Arild Andersen, Jon Eberson, Sidsel Endresen, Audun Kleive, Jon Christensen og Jon Balke, for å nevne noen.
En periode bodde hun på Fjellhamar i nærheten av Lillestrøm, og her var paret Arild og Radka en del av et spennende jazzmiljø. Mer om dette kan du lese i dette utdraget fra Radka-boka:

p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal { margin: 0cm 0cm 0.0001pt; font-size: 12pt; font-family: «Times New Roman»; }div.Section1 { page: Section1; }

Utdrag fra kapittelet ”- Ta av deg på beina, Ebers!”

Det lille tettstedet Fjellhamar ligger et kvarters biltur fra Oslo. Stedet grenser mot Strømmen i øst, og et skogområde ved navn Skjettenåsen i nord. Like ved ligger det idylliske badetjernet Langvannet. I september 1978 kjøpte Arild et stort hus med hage og terrasse på Fjellhamar.

”Det så forjævlig ut her, folka som bodde her før hadde ekstrem fargesans som ikke akkurat falt i vår smak”, skrev Radka i fotoalbumet sitt. Flere venner og bekjente stilte på dugnad, blant annet Jon Eberson og kona Borghild Maaland, som bodde like ved. Snart var det slitne badet pusset opp, nye tregulv ble lagt over den gamle linoleumen i stua, og de grelle blomstertapetene ble malt over med hvitmaling. En dag var Radka hjemme og ventet på en snekker som skulle gjøre en jobb i huset. Hun hadde bakt boller på forhånd og serverte dem til snekkeren. Etter en stund begynte han å føle seg underlig, svimmel og litt lattermild. Han skjønte lite av dette, men hygget seg likevel stort i Radkas selskap og ble værende lenge i huset. Det han aldri fikk vite var at Radka hadde puttet hasj i bolledeigen.

– Hun hadde ganske sær humor, og fant på mye rart, forteller Jon Eberson.

Ideen hentet hun kanskje fra den gangen Nina hadde bakt en sjokoladekake med et legemiddel som ga urinen blåfarge, og tatt den med seg til kollektivet på Rykkin. Jentene fikk latterkrampe når gutta kom stormende ut fra do etter å ha tisset blått.

Midt i stua ruvet Radkas flygel av merket Bösendorfer. Hun hadde spart lenge og solgt det lille Petroff salongflygelet hun hadde arvet av sin onkel for å få råd til det vakre instrumentet. Det var fantastisk å spille på, mente hun. Både Arilds kvartett og Radkas kvintett øvde i parets stue. Det passet godt slik, ettersom pianist Lars Jansson i perioder bodde i huset, og både Jon Eberson og trommisene Pål Thowsen og Svein ”Chrico” Christiansen bodde like i nærheten. Gjengen tilbrakte mye tid sammen i huset, og samholdet var sterkt.

– Vi bodde nærmest der på den tida, det var som et utvidet ekteskap. Vi spilte musikk, prata musikk og hørte på musikk, forteller Pål.

Arild og Radka hadde innredet kjellerstua som et musikkrom, og her satt de og hørte på plater sammen. Gjerne på full styrke. Radka satt også mye her alene, og spilte plater i timevis.

Når det nærmet seg middagstid, benket kvintetten seg rundt kjøkkenbordet og fikk servert deilig mat. Både Arild og Radka var gode kokker. Når hun sto for maten, hendte det at gutta satt med håndklær rundt skuldrene, fordi den sterke maten fikk svetten til å sprute. Hele gjengen fulgte ivrig med på westernserien ”Familien Macahan” som gikk på svensk fjernsyn hver lørdag, og da den siste episoden skulle sendes, inviterte Arild og Radka på et deilig sildebord med øl og akevitt.

Ettersom musikerne i kvintetten levde så tett på hverandre, var det ikke til å unngå at det ble konflikter i blant.

– Miljøet var så lukket, og derfor ble vi veldig følsomme for spenninger innad i gruppa. Den minste ting kunne blåses opp og sette ut folk. Bagateller som ”Hvorfor sa Ebers det?” eller ”Hvorfor gjorde hun sånn?” forteller Jon Eberson.

Radkas kraftige humørskifter tærte også på gjengen. Når de svarte periodene hennes kom, kunne hun mørklegge et helt rom med dårlige vibrasjoner. Pål beskriver det som et par svarte rullgardiner som ble trukket ned over øya hennes.

– Radka var himmel og helvete. Mest himmel, da. De fleste av oss har et register i mellom, men ikke hun, det var enten eller. Og når gardinene var nede, var det bare å komme seg unna, sier han.

Når gruppa kom på øvelse i huset på Fjellhamar, ble de møtt med en plakat i gangen der det sto: ”Ta av deg på beina Ebers, her er det jeg som vasker!” Selv om dette var litt spøkefullt ment, følte hun i blant at hun havnet i en ufrivillig husmorrolle. Kjærestekranglene dreide seg ofte om husarbeid. Folk tråkket inn og ut av huset til alle døgnets tider, og det var bare Radka som ble nevneverdig plaget av rot og støv. I et intervju sa hun:

– Det viser seg at selv en partner med forståelse for min musikkform og som varmt oppfordrer meg til å være skapende, i praksis forlanger at jeg drar maten til huset, og shiner opp. I tillegg til dagens komposisjon!

Venninner tror Radka ble revet i to retninger: Hun hadde et ønske om å danne familie og leve et rolig og helt vanlig hjemmeliv. Men drivet mot å være kunstner lå kanskje enda sterkere og dypere forankret i henne. Den vanligvis så gode vertinnen var ikke nådig dersom hun fikk besøk av venner som var småsyke.

– Jeg er fryktelig egosentrisk, jeg må være det, det står og faller på det jeg gjør. Så jeg har sunget i 40 graders feber, fordi jeg ikke vil svikte de som har kommet for å høre på, og fordi jeg trenger pengene. Derfor blir jeg rasende hvis noen kommer innom med full influensa like før jeg skal på turné eller spille konsert: jeg lever av stemmen min, det er en del av mitt yrke å ta vare på seg selv, og iblant kjenner jeg meg nokså selvopptatt, sa hun.

Depresjoner kan gi ulike utslag, og det er antagelig lettere for folk å forholde seg til en som er trist enn en som er sint. For Radka kunne de tunge periodene ledsages av aggresjon og raseriutbrudd, med påfølgende selvbebreidelse.

– Hun var så utrolig glad når hun var glad, og utrolig trist når hun var lei seg, sier Arild. Han husker perioden som en evig musikalsk reise.

– Det var utrolig mange morsomme hendelser på turné og hjemme. Og så var det noen veldig svarte høl inni mellom, hvor Radka detter ut.. Og da var jeg engstelig for om hun kom til å være i live når jeg kom tilbake, rett og slett, sier han.

Faksimile "Radka Toneff - hennes korte liv og store stemme"