I dag ble det offentliggjort at Radka Toneffs ”Fairytales” er blitt kåret til Norges beste plate!
Det er ukeavisa Morgenbladet som har bedt 100 musikere om rangere sine favoritter blant norske plater.
Jeg synes denne seieren er så kjærkommen at jeg har bestemt meg for å feire med en Radka-uke her på bloggen. Følg med!
”Fairytales” har solgt så mye som 100 000 eksemplarer og er derfor også landets mestselgende jazzskive. Christer Falck gir nå ut bøker om de ti øverste plasseringene på sitt nystartede forlag, og han har fått Dagbladets Fredrik Wandrup til å skrive boka om «Fairytales». Jeg gleder meg til å lese!
Dersom du er nysgjerrig på å vite mer om den avdøde jazzstjerne Radka Toneff, anbefaler jeg dessuten (helt uten blygsel) min egen dokumentarbok om henne: ”Radka Toneff – hennes korte liv og store stemme” (Kagge Forlag, 2008).
For interesserte legger jeg her ut et kort utdrag fra boka:
– Radka Toneff er vårt nye store sangertalent, og hun hører med blant våre alvorligst arbeidende jazzutøvere i dag.
Konferansieren snakker sakte, med trykk på hvert eneste ord. Radka kan ikke se ham, hun står rett bak det tunge sceneteppet. Bak henne har gutta funnet plassene sine, og de står klare med instrumentene. Hun kan høre summingen fra publikum. Hjertet dunker fort. Klokka er ikke mer enn fire på ettermiddagen, utenfor skinner julisola og gradestokken har bikket 20 pluss. Likevel har nesten 500 publikummere tatt turen inn i kinosalen, noe som er langt flere enn gruppa vanligvis opptrer for. Dessuten er NRK her for å filme, så gud vet hvor mange som egentlig kommer til å se konserten. Hun svetter litt i henda. Det er så vidt de slanke fingrene rekker rundt mikrofonen, for Arild har teipet sammen fjernsynets mikrofon og hennes egen Beyer-mikrofon, som hun liker så godt.
– Hennes form er særegen, noe som jeg tror vi kan finne i hennes bulgarske familiebakgrunn. Hun har også skaffet seg et solid økonomisk, eeh unnskyld, musikalsk fundament.
Hele salen bryter ut i latter idet konferansieren forsnakker seg. Noen klapper. Bandet bak teppet ler også, og Radka kjenner at de verste nervene slipper taket. Den høytidelige stemningen lettet litt. Konferansieren unnskylder seg med at han jobber med tall hele dagen. Så går teppet opp og bandet introduseres:
– På trommer: Jon Christensen! På bass: Arild Andersen! På gitar: Jon Eberson! På piano: Lars Jansson! Og ikke minst: Radka Toneff!
Publikum klapper entusiastisk, og Radka smiler forsiktig. Hun har på seg sin nye hvite kjole. Den er fotsid og har en tynn stropp over venstre skulder, mens den andre er bar. Rundt livet har hun festet en flettet snor med ørsmå bjeller på. På grunn av fjernsynsproduksjonens skarpe lyssetting kan publikum skimte beina hennes gjennom det hvite kjolestoffet. Gutta i bandet har tatt på seg hvite skjorter for å matche. Jon Christensen lar vispene skli over trommeskinnet noen ganger, og så er de i gang.
It was very pleasant not having you around this afternoooon! synger Radka.
Arilds melodi ”A Certain Peace” slår alltid an på konserter, den er full av fart, latinoinspirert og med en artig tekst. Hun folder begge hendene rundt mikrofonen og synger med lukkede øyne. Et par meter bak står Arild og gliser, med den digre bassen mellom armene.
Det er jazzfestival i Kongsberg, året er 1977. Radka Toneff Kvintett gjør en av sine aller beste konserter, og bandet nyter øyeblikket.
– Alt var som fløyel på den konserten. Og Radka så utrolig lekker ut, minnes gitarist Jon Eberson.
Etter å ha gitt publikum frysninger på ryggen med en usedvanlig sterk versjon av ”He ain’t heavy, he’s my brother”, går bandet av scenen. Etter flere minutters trampeklapp, kommer gjengen tilbake.
– Vi tar en til, siden dere ber så pent, sier Radka med et svakt smil, og tørker svetten av panna.
Så avslutter hun med balladen ”Don’t Weep for the Lady” som hun har hentet fra Betty Carters repertoar.
Don’t weep for our lady,
she didn’t want it that way
The lyrical lady
When she was blue, she was gay
I salen sitter journalisten Knut Borge, som skal anmelde konserten for bladet Jazznytt. Han har sett Radka på scenen flere ganger, men hun har aldri strålt så sterkt som i dag.
– Dette var første gang jeg så henne stå fram i virkelig stort format. Hun så ut som en dronning, og jeg ble overrasket over det høye nivået. Jeg husker at jeg snakket med sidemannen om hvor langt hun kom til å nå. Vi var overbevist om at vi så starten på en stor og lang karriere.
I anmeldelsen sin skriver Borge: ”Jeg vil forbeholdsløst utrope Radka og kvintettens konsert til festivalens beste!” Noen dager senere blir opptaket vist i fjernsynet. Da slår VG opp et helsides bilde av Arild og Radka under tittelen ”Gullparet i norsk jazz”. Avisa skriver at Radka Toneff Kvintett er ”et av de mest løfterike begreper i dagens blomstrende jazzmiljø”. Radka har nettopp fylt 26 år og karrieren peker rett oppover. Forventningene til henne er skyhøye. Nå gjelder det bare å innfri.
Marta Breens blogg 