Han er faktisk ikke interessert

Biografier om kvinner skrives nesten alltid av andre kvinner.

Menn er rett og slett ikke interessert i oss.

Jeg sitter med en murstein av en bok i fanget: Torild Skards «Maktens kvinner», et imponerende verk som forteller historien om de 73 kvinnene som har greid å bli statsledere i verden.
Skard er selv leder i Norsk Kvinnesaksforening, hun var Norges første kvinnelige lagtingspresident, og hun har hatt en rekke topposisjoner innen internasjonalt arbeid for kvinner og barn. Nå skulle hun egentlig ha nytt pensjonisttilværelsen, men valgte isteden å bruke tiden på å skrive ned disse historiene.

Kvinnelige politikere aldri utgjort mer enn åtte prosent av det samlede antall toppledere. Ifølge Skard har disse vært nødt til å forsere både hinderløp og labyrinter. For mens menn evalueres for sine lederegenskaper, blir kvinnene ofte bedømt både som ledere, mødre og kvinner. Et mønster vi for øvrig fikk se til fulle i den nylig avsluttede danske tv-serien ”Borgen”.

Et fellestrekk har også vært at de fleste kvinnelige statslederne har jobbet hardt for å fremme kvinners helse, deres rettigheter og posisjon i hjemlandet.

«Det er først og fremst kvinner som må kjempe for andre kvinner, hvis ikke blir det ikke gjort,» sa Skard til Dagsavisen.

Jeg har tenkt mye på disse ordene i det siste. Hvorfor er det slik? Hvorfor er det stort sett kvinner som kjemper for kvinner? Og hvorfor blir temaer som mødrehelse, småbarnsdød, voldtekt og likestilling regnet som kvinneområder?

Da «Maktens kvinner» ble lansert på Ingeniørenes Hus i forrige måned, stilte pionerene Gro Harlem Brundtland og Vigdís Finnbogadóttir på scenen. De fortalte om veien fram til å bli sine lands første – og hittil eneste – kvinnelige statsledere. I salen var kvinnene i stort flertall. Selvsagt. For dette var jo «kvinnehistorier».

Den samme regelen gjelder i andre deler av samfunnslivet: Kvinner må skrive om andre kvinner, ellers blir ikke historien deres skrevet. På Aschehougs høstliste finner jeg biografien om musiker, forfatter og Chat Noir-grunnlegger Bokken Lasson. At boken er boken skrevet av en kvinne – Anne M. Helgesen – føles nærmest som en selvfølge. For dersom vi tar en nærmere titt på biografiene som er skrevet om kvinnelige kulturpersonligheter de siste årene, har så godt som alle bøkene også kvinnelig biograf.

Noen eksempler: Sigrid Undset, Hulda Garborg, Lise Lindbæk, Sonja Henie, Ragnhild Jølsen, Amalie Skram, Marie Høeg, Berit Ås, Greta Molander, Radka Toneff, Marta Steinsvik, Camilla Collett og Marie Hamsun. Alle bøkene er skrevet av kvinner.

Kvinner har også skrevet bøker om kvinner i sjøfarten, kvinnelige prester, kvinnelige motstandshelter, kvinnelige kunstmalere og så videre. Begrunnelsen for disse utgivelsene er som regel at kvinnene er blitt utelatt fra andre historiebøker.

Dette var også motivasjonen da jeg for noen år tilbake skrev en bok om kvinner i norsk pop- og rockhistorie. Det var en positiv erfaring å kunne bidra til å synliggjøre artister og historier som ellers ville ha blitt glemt. Men jeg slet også med en følelse av ambivalens: Hvorfor må kvinners bidrag i kulturlivet skilles ut i egne bøker? Og gjør vi egentlig kvinner en bjørnetjeneste ved å skrive slike parallelle historiebøker?

Den amerikanske tv-serien «Girls» har fått voldsom oppmerksomhet de siste månedene. Serien – som er skrevet og regissert av den 25 år gamle hovedrolleinnehaveren Lena Dunham – makter å fortelle historier om single, unge jenter sett med jentenes eget blikk.

Det er en befriende å slippe de evinnelige karikaturene av skogale damer som shopper og drikker champagne i lunsjen. Og at Lena Dunhams gjennomsnittskropp ikke engang er et tema i serien, er alene verdt en halvtime i sofaen.

Bitte litt irriterende er det derimot at Aftenposten og Dagsavisen omtaler serien som «jentehumor». Vi skiller altså mellom vanlig humor og jentehumor, på samme måte som vi har band og jenteband, litteratur og kvinnelitteratur.

Mangelen på kvinnelige regissører og hovedroller, samt historier med kvinnelig perspektiv, er blitt debattert i en årrekke. Også her i Norge har mange påpekt at vi blir servert de samme historiene om og om igjen. Ifølge filmanmelder Brita Møystad Engseth har vi bare hatt én filmsjanger i Norge: «Ung gutt vokser opp og oppdager at han har penis.».

Knut Nærum sa det slik: «En typisk norsk film handler om en ung mann som skal finne seg selv, som har sex med en moden kvinne og til slutt får høre noen visdomsord fra en svensk alkoholiker.».

Mens vi er inne på film: For et par år siden kom en amerikansk komedie med Jennifer Aniston og Ben Affleck i hovedrollene. Tittelen var «Han er faktisk ikke interessert». Her møter vi et klassisk dilemma for kvinner i singeltilværelsen: Fyren du er forelsket i virker fraværende, og sender ut kryptiske signaler. Du finner på alskens unnskyldninger for oppførselen hans: Kanskje han er redd for å bli såret?

Kanskje han har mistet telefonen? Men den enkle forklaringen er selvsagt: Han er ikke interessert!

Dette kan være et brutalt faktum å måtte ta inn over seg, men jeg mistenker at det stemmer: Menn er ikke interessert i kvinners historier. Rett og slett. Vi ser det igjen og igjen: Når menn står på scenen er salen fylt med menn og kvinner – når kvinner står på scenen er salen full av kvinner. Den amerikanske regissøren Mike White vet hvorfor. I en Dagbladet-artikkel om kvinnelige komikere uttalte han: «I Amerika spesielt identifiserer folk seg oppover. Fattige er interessert i hva rike gjør, de rike er interessert i hva de rike gjør, ikke hva de fattige gjør. Det er en kjønnsforskjell der også. Menn er ikke interessert i hva kvinner gjør. Med mindre kvinnen er rykende heit, er de ikke interessert».

Menn er fremdeles det allmenngyldige kjønn, mens stoff om kvinner er for oss spesielt interesserte.

(Artikkelen sto på trykk i VG 28. juni 2012)

5 svar

  1. Eg kunne ønske me slapp å skrive om dette meir. Men me er ikkje ferdige.

  2. Du har et poeng. Men: Nå er det vel ikke så mange biografier om menn som blir skrevet av kvinner heller? Og ble ikke Gro-biografien fra 1996 skrevet av to menn? Det samme med noen av biografiene om Vigdís Finnbogadóttir. Flere av bøkene om Sigrid Undset og Camilla Collett er skrevet av menn.

  3. Da Gro Harlem brundtland var statsminister i Norge var først kong Olav, deretter kong Harald, statsleder/statssjef/statsoverhode. Gro var, og Jens er, regjeringssjef.

    Skriver kvinner mange biografier om menn?

    Husker at historiebøkene mine på videregåene hadde egne avsnitt om kvinners hverdagsliv, mens menns ikke var særskilt fremhevet, sikkert fordi de ellers nesten ville vært fraværende fra historien.

    Forresten er det en annonse for filmen «Som du ser meg» på baksiden av Cinemateket i Oslos nye programkatalog (5/2012). 10 skuespillere er listet opp, SAMTLIGE er kvinner. (Vet ikke om det er menn med i filmen, men den er skrevet og regisert av en mann og produsert av menn.) Kinopremiere 14. september.

  4. Det er ikkje berre snakk om korvidt menn skriver OM kvinner, men KVA dei skriver om kvinner. Eg las til dømes Germaine Greers «Shakespeare’s Wife» der ho tar utgangspunkt i at mannlege historikarar gjerne framstiller Anne Hathaway som eit troll til kjerring som først «lurte» den yngre, uerfarne Shakespeare til å smelle ho på tjukken og så skremte han vekk frå Stratford. Utifrå eksisterande informasjon om forholda til kvinner på den tida visar ho eit bilete av engelsk familieliv som er mykje meir komplisert og som gir ein kontekst som stiller «Shakespeares Kone» i eit mykje heldigare ljos.

    Veldig mange mannlege regissørar har laga filmar med kvinner i hovudrollene, utan at filmane eigentleg har handla om desse kvinnene, men heller om regissørens «mannlege blikk» på dei.

    Biografi-genren er ganske omfattande og må matast, og om kvinner skriver om menn så er det mellom anna fordi det er mange universitetsutdanna historikarar og litteraturvitarar (som gjerne er dei som vert sett til å skrive desse bøkene) som er kvinner. Viss 90-95% av dei som vert rekna som «biografiverdige» av forlaga er menn, og 30-40% av forfattarane er kvinner, så er det slik det blir.

    Den kritikarroste biografen Claire Tomalin, til dømes, har i tillegg til Jane Austen, Mary Wollstonecraft og Katherine Mansfield skrive om Charles Dickens, Thomas Hardy og ein prisvinnande biografi over Samuel Pepys. Slikt veksebruk er ikkje uvanleg. For kvinner.

    Men menn som skriver om kvinner? Det er sjeldnare. Det skal meir til. Til og med hos forfattarar som prøver å vere feministar kan det vere mykje som skurrar i framstillinga. Mykje på grunn av at forholda som kvinner lever under vert lettvint behandla fordi menn gjerne ikkje tenkjer over at problemstillinga er der.

  5. Minner meg om denne: http://www.dagbladet.no/2009/02/12/kultur/musikk/bylarm/4812926/ Den kommentaren nevner om da Frida Hyvönen fikk anmeldelsen » De fortsetter å spytte ut plater med låtskrivere som synger om å skrelle en avokado, føde barn, og ta bussen fra A til B.»» Du vet. sånn å føde er ganske likt og like kjedelig som å ta bussen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: