De brysomme barna

Mange voksne mener de har en soleklar rett til å skjermes mot andres barn, både ved kafébordet og i flysetet. Det er en dårlig idé.

– Jeg skjønner det bare ikke! Hvorfor skal kjerringer som dere alltid sperre hele veien med barnevogna?

Han freste nærmest idet han passerte oss i høyt tempo, med en pakke grillpølser i den ene hånda.

Det er et par år siden, men jeg husker det fremdeles godt. Jeg sto på parkeringsplassen utenfor kjøpesenteret på Bryn og snakket med en venninne. Vi hadde ikke sett hverandre på lang tid, og nå sto vi plutselig der med hver vår baby, varme, glade og melkesprengte. Og da var det altså at en velkledd mann i 50-åra bestemte seg for å sette kjerringene på plass. Hans irritasjon over damer med barnevogn må ha bygd seg opp over lengre tid, for det var slett ikke vanskelig å komme seg forbi oss på den halvtomme parkeringsplassen.

Jeg kom til å tenke på denne episoden etter å ha lest VG 30. juni. Avisen fortalte om en fersk undersøkelse som avslørte hva vi irriterer oss mest over når vi er ute og flyr, og svaret var selvsagt barn. Andres barn som griner eller herjer i setet bak oss. Barn var mer irriterende enn fulle folk. Mange har derfor begynt å etterlyse barnefrie flyavganger, og reiselivsnæringen rapporterer om stigende interesse for barnefrie hoteller.

Enda flere er de som drømmer om barnefrie kafeer. For her begynner folk å bli virkelig irritert. Begrepene «barnevognmafia» og «latte-mødre» har for lengst glidd inn i dagligtalen, ord som skal uttales med en oppgitt tone og himlende øyne. «Stans mødre på kafé» var tittelen på et leserbrev i Bladet Tromsø for et par år siden. Ifølge innskriveren Agnes finnes det ingenting som er mer forstyrrende og hensynsløst enn «to-tre lattemødre med tilhørende skrikerunger på kafé.» De flasher puppene sine «i alle retninger» og skifter bæsjebleier på kafébordet, hevdet hun.

Det ble tilløp til debatt i min gamle lokalavis Østlandsposten i Larvik da en middelaldrende mann hevdet samme sak i deres leserbrevspalte i fjor. Hans store drøm var å kunne få sitte på kafé midt på dagen, uten å måtte forholde seg til hordene av småbarnsmødre og deres avkom. For som han skrev: «Det skjer et eller annet vanvittig med i utgangspunktet fornuftige folk når de får unger – all fornuft forsvinner og kommer ikke tilbake før det har gått seks-sju år, minst.» De nybakte mødrene invaderer alle kafeer de ser, og her strør de om seg med barneleker, tåteflasker og pledd, sperrer veien for alle andre, snakker høyt om avføring og ruller fram «blåbleke og melkesprengte pupper».

Virkelig oppstuss ble det først da Nettavisen-blogger Elisabeth Norheim før jul langet ut mot småbarnsforeldrene på Grünerløkka, folk hun mener oppfører seg som om de eier verden og ikke tar hensyn til noen andre. «Jeg er glad i unger, men ikke hvem som helst sine unger. KUN min egen og vennene mine sine. De andre ungene er more or less kun en pain in the ass,» skrev Norheim. Og igjen var barselkvinnenes pupper et tema, denne gangen referert til som «vrengte polvotter.»

Jeg er den første som skal innrømme at det er skikkelig ubehagelig når noen unger sparker i ryggsetet ditt på et trangt fly. Men all denne aggresjonen mot småbarn og deres mødre er vel så ubehagelig. Jeg får lyst til å spørre disse satirikerne: Hvis du etterlyser mer høflighet og respekt fra andre i det offentlige rom, er det ikke da litt underlig å kaste rundt seg med skjellsord om andre menneskers kropper? Og: Hvorfor er det helt greit å få pupper i fleisen hver gang du går inn på Narvesen eller Nettavisen, men så ekkelt hvis du ser en pupp bli brukt til det den faktisk er skapt for?

Dessuten lurer jeg på om det virkelig er noen som ønsker et reelt forbud mot småbarn på kafé. Eller er det kanskje restriksjoner på antall mødre rundt samme bord, som etterlyses? To ut, to inn, som i køene på utestedene, kanskje? Hva med å utestenge noen andre grupper i befolkningen samtidig? Gamlinger for eksempel? De kan jo være irriterende. Eller høylytte psykisk utviklingshemmede?

Vi vet jo alle at livet går i faser, men dette kan være lett å glemme når vi står midt oppe i det. Når noen får irritasjonen vår til å boble, bør vi kanskje minne oss selv om at personen kunne ha vært deg. Den slitne småbarnsmammaen som ikke klarer å holde ungene sjakk, det er kanskje deg? I går eller i morgen. Den dårlige sjåføren med rød L i ruta er deg – rett før du fikk lappen. Den gamle dama som sperrer veien med rullatoren er deg – om noen få år. Ungen som sparker i flysetet er også deg. På din første utenlandstur.

Jeg reagerer på all strengheten og moralismen som gjennomsyrer debatten om småbarn i offentligheten. For hvis du skummer deg gjennom de nær tusen kommentarene som fulgte Norheims blogginnlegg, vil du se svært mange hevede pekefingre. Fra folk som mener dagens småbarnsforeldre er noen uansvarlige egoister, fordi vi insisterer på å «leve vårt gamle liv» selv om vi har fått barn. Det vil si, vi oppholder oss i byen, går på kafeer og reiser til utlandet. «Gå på skogstur eller hold dere på lekeplassen!» er et gjennomgående budskap i kommentartråden. Dette ligger nemlig i tiden – barn skal ikke trekkes inn i foreldrenes liv og gjøren, de skal slippe å måtte observere voksne menneskers sosiale omgang, og de skal for all del slippe å kjede seg. Nei, har du fått en unge får du vær så god å legge opp livet rundt barneaktiviteter.

Og det holder ikke å være i samme rom som barna og tro at man er sammen med dem, barnet må bli sett, hørt og være i sentrum av begivenhetene, hvis det skal telle som samvær. Som barn av 1970-årene hadde jeg ikke foreldre som lå langflate på gulvet og blandet seg i leken, eller sørget for barnevennlig underholdning fra morgen til kveld. Nei, jeg ble tatt med på politiske møter, mammas venninnetreff og pappas laaange kafébesøk med kaffe og avis. Og ja, jeg kjedet meg. Barndom er sakte tid. Jeg husker fremdeles de dagene jeg satt alene på rommet så lenge at noe begynte å skje inne i hodet mitt. Det var vel tanker, antakelig. Som fikk rom og plass til å tenkes ferdig. Iblant kjeder du deg så intenst at du til slutt tar ut den voksenboka med den spennende tittelen fra mammas bokhylle. Eller sitter stille i rommet så lenge at de voksne glemmer at du er der, og plutselig får du lytte til samtaler som ikke er sensurert for barn.

I dag er det de voksne som skal kjede seg. I sandkasser. Mens de bygger lego. Eller dytter husker. For det er først når du endrer livsstilen din fullstendig at du kan du regnes som virkelig voksen. Når du bytter ut interessene dine, byliv mot skogstur, fest og musikk med langrenn og pulk, og sushi med Stabburets makrell i tomat, ja, da er du ansvarlig. Faren ved dette maskespillet er selvsagt at ungene slutter å glede seg til framtida. For hvis vi skjuler alt det som er morsomt med å være voksen, og later som om vi foretrekker å ake, huske og perle, forsvinner litt av mystikken rundt de voksnes verden. Det blir ingenting igjen å se fram til. Og da tenker kanskje barna: De voksne er jo akkurat som oss, bare med mer kroppshår og dårligere ånde.

(Artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 12.07.2013)