Årets utgave av «Feministisk kalender» er ute i butikkene nå. Den er full av heltinner, spenstige sitater og feministiske merkedager.
Kjøp den til deg selv eller noen du er glad i!

Boka kan bestilles her.

Denne uka kom den nye boka vår, «Patriarkatet faller», ut i butikkhyllene!
Jeg har allerede fått mange hyggelige meldinger fra fornøyde lesere.
Håper du blir en av dem.

Boka kan bestilles her:

Endelig er oppfølgeren til «Kvinner i kamp» sendt i trykken!

I den nye tegneserieboka «Patriarkatet faller» forteller Jenny Jordahl og jeg om sexismens kulturhistorie og om hvordan kvinner har kjempet mot patriarkatet gjennom tidene. Vi er veldig fornøyd og mener selv dette er vår morsomste bok hittil.

Vil du forhåndsbestille et signert eksemplar, kan du gjøre det her:

For meg har det bestandig vært noe spesielt med en 7.sans – en kalender som den du nå sitter med i hånda. Jeg kan huske fra oppveksten at mamma førte inn alle sine avtaler med kulepenn i den lille boka si. Det var først og fremst politiske møter og aksjoner som fylte dagene hennes den gangen: ”Møte i Kvinnefronten kl. 19. Hos Berit”, ”Lørdag kl. 12: Daghjem-aksjon. Husk løpesedler.”
I dag er det jeg som fører opp planene mine i 7.sansen – mamma har gått over til en digital kalender på mobilen. Men jeg tviholder på papirvarianten. Jeg føler nemlig at jeg får en mer konkret følelse av ukene som ligger foran meg når jeg kan bla fram og tilbake i kalenderen. Stryke over et avlyst møte. Markere viktige dager med litt større skrift. Tegne en liten sol på fredagen. Og den deilige følelsen av å begynne på en ny bok − et helt nytt år − med blanke ark.

Dette er en kalender for feminister, så her finner du viktige merkedager for kvinnesaken og inspirerende sitater av mine forbilder. Det har slått meg at vi feminister ofte blir pressa inn i en forsvarsposisjon: du må forklare igjen og igjen hvorfor du er feminist. Jeg mener at det burde være motsatt: det er dem som ikke vil kalle seg feminist som har et forklaringsproblem. Feminisme er navnet på den bevegelsen som har sørget for at vi kvinner har rett til å ta utdannelse, til å jobbe, til å stemme ved politiske valg og til å bestemme over vår egen kropp. Det er ikke mange generasjoner siden vi ikke hadde noen av disse rettighetene. Alt sammen var forbeholdt menn. Som privilegerte nordmenn burde det derfor være en selvfølge å støtte opp om feminismens kamper, både de historiske og de som pågår her og nå. Denne kalenderen er ment å minne oss om dette i hverdagen, og jeg løfter derfor fram 12 av mine heltinner som fortjener ekstra fokus på bursdagen sin.
Allerede i 1949 påpekte Simone de Beauvoir følgende: «Glem aldri at det kun kreves en politisk, en økonomisk eller en religiøs krise, før kvinners rettigheter brått står på spill.» I 2020 ble dette bevist igjen: I kjølvannet av koronakrisa fikk vi en rekke rapporter om tilbakeslag i likestillingen på verdensbasis. Reaksjonære krefter benyttet anledningen til å stramme inn abortmuligheter og tilgang på prevensjon. FN slo alarm om økt partnervold og kvinnefattigdom, mens vi her hjemme kunne lese at hjemmekontor og permitteringer hadde styrket de tradisjonelle kjønnsrollene i familien.
Det er med andre ord travle tider for feminister og andre menneskerettighetsaktivister. Vi må planlegge protester, demonstrasjoner og kvinnemarsjer − men selvsagt også feiringer av fortidas seiere. Føles tirsdagen din litt grå? Hva med å feire fødselsdagen til Aasta Hansteen? Eller ta en skål for hundreårsdagen til Betty Friedan?
Jeg ønsker deg en strålende feministisk bokhøst!

Kalenderen kan bestilles her.

Endelig!
Anette Garpestad og jeg har fått vår egen podkast! Og den kan ses på som et lite vorspiel der vi varmer opp til patriarkatets nært forestående fall…
Første episode ligger ute nå, og heretter kommer det nye episoder hver fredag.

Podden ligger her: Itunes,
Podtail, Soundcloud,
og på Spotify

Torpet i Värmland

I disse dager er mange av oss mer alene enn vi egentlig ønsker. Samtidig har mange også familien tettere på enn man er vant med. Noen drømmer om å bruke den ufrivillige timeouten til å skrive eller skape noe nytt, men finner ut at det ikke er så lett når angstskapende nyheter stadig banker på.

Mange som skriver eller lar kreativiteten komme til uttrykk på annen måte, er opptatt av de ytre forholdene rundt prosessen, som for eksempel arbeidsværelser, skrivebord og notatbøker. Forfattere snakker ofte med hverandre om hvor man skriver best. Vi er opptatt av hva som må være på plass for at vi skal komme i rett modus. Finne flyten. Noen er som meg, og må ha det ryddig rundt seg, andre ser ut til å trives i kaos. Noen drømmer om fullstendig stillhet, andre klarer, utrolig nok, å høre på radio mens de skriver. Noen må reise bort. Noen trenger vin.

I boka «Om muser og menn» skriver jeg mye om den evige kampen for å finne dette egne rommet. Her er et utdrag fra den teksten:

«En het sommerdag i 2018, da jeg gikk en tur langs skogsveien ved torpet i Värmland, kom jeg forbi et hus som ligger et par kilometer unna vårt. På terrassen satt husets eier, som viste seg å være en norsk mann i sekstiåra. Han drakk prosecco med et par som hadde hytte i nærheten. De vinket meg opp til seg, og plutselig satt jeg der selv med et glass i hånda. Nordmannen fortalte at han hadde bodd alene i det store huset i sju år. I Norge hadde han bodd i campingvogn store deler av året mens han kjørte drosje. Han hadde levd et liv med få bindinger, og nå nøt han pensjonisttilværelsen i skogen langt fra folk. Hugget trær på den enorme tomta og solgte veden. Inntekten var lav, forbruket likeså. Han puslet rundt, som han sa, og det virket som et fint liv. Selv skulle jeg hjem allerede dagen etter og kjente at det passet meg dårlig.

For meg varer disse aleneturene i skogen sjelden lenger enn tre dager. Til det er pliktene hjemme for mange. Når vi endelig har klart å rydde i kalenderen slik at jeg kan ta meg en alenetur, får jeg skyhøye forventninger til hva jeg skal oppnå: Artikler skal skrives, bøker skal leses, manus skal fullføres. Selv om presset kan føles tyngende, lykkes jeg som oftest med å få mye ut av dagene. Jeg blir supereffektiv: Lager en stor gryterett den første dagen som jeg deretter bare varmer opp igjen. Når det nærmer seg slutten, sper jeg den ut med vann. Det er ingen som klager: ”Dette hadde vi jo i gååår!!” Jeg bruker samme asjett, kopp og glass hele tida, skyller bare av. Jeg dusjer sjelden og ser meg ikke i speilet. Sitter bare foran Macen eller med nesa i en bok.

Én gang kunne jeg banne på at jeg hadde skrevet mer på de tre dagene i skogen enn jeg vanligvis gjør på to uker hjemme. Så tenk hva jeg kunne ha fått til dersom jeg fikk være en måned i skogen?

Rett foran huset går det en sti gjennom skogen ned til innsjøen Östra Silen. Det tar meg under ti minutter å gå ned dit – med mindre det er soppsesong, da. Ved vannet har den svenske kirken bygget et leirsted med brygge, bålplass, gapahuk og utedo. Et par ganger i året blir det arrangert speiderleir her, mens resten av tida er det stort sett bare vi som bruker stedet. Jeg er selvsagt tilhenger av allemannsretten og alt det der, men må innrømme at jeg har gjort noen spede forsøk på å annektere plassen: Tatt med meg en stekepanne, litt grillutstyr og andre praktiske småting jeg har hengt på utsiden av gapahuken, bare sånn at folk som ferdes i området, skal forstå at stedet er mest mitt.

Jeg er sjelden mer avslappet enn jeg er der nede. På brygga kan jeg sole meg toppløs uten å få rare blikk fra noen andre enn mine egne unger, hvis de er med. Iblant fantaserer jeg om bare å bli værende i her skogen. Bli eremitt. Ta en Thoreau. Gjøre som Erlend Loes figur Andreas Doppler: forlate hus, jobb og familie og flytte til skogs alene. Velge elg framfor folk. ”Har man et behov for å bo i skogen, vel, da bør man bo i skogen,” mener han.

Så lenge jeg kan huske, har jeg hatt denne dragningen mot å være alene, noe som har vært vanskelig å kombinere med mitt relativt store sosiale behov. Det høres selvmotsigende ut, men sånn er det. Da jeg var singel, reiste jeg på interrail og dro til Thailand alene. Nå blir det mest med drømmen. Som når vi er på sommerferie i utlandet og jeg får øye på et hus eller et rom jeg liker, og fantaserer om at her! Her kunne jeg ha sittet alene. I dette lille murhuset bak en jernport i en trang bakgate i Kroatia. Eller der! På denne skjeve terrassen med klatreroser i Lisboa. På dette greske hotellrommet med utsikt til torget. Eller på den pittoreske lille gården vi suser forbi i bussen på vei til flyplassen. Der kunne jeg har skrevet.

Forfatter Marit Eikemo har det ikke slik. I et intervju med Bokvennen Litterære Avis forteller hun at selv om hun sliter med å finne skrivetid midt mellom jobb, fire unger, ulike verv og forfatteroppdrag, drømmer hun slett ikke om å reise bort alene. For det første tror hun ikke at bøkene hennes vil bli noe bedre av å bli skrevet på et torg i Italia, og for det andre har hun ikke lyst til å være borte fra ungene sine i mer enn én uke av gangen:

”Noen av kunstnerleilighetene har som kriterium at du bare kan låne dem i minimum én, eller til og med tre måneder. Det er tilrettelagt for kunstnermyten”, sier hun. Selv ønsker hun være til stede i hverdagslivet:

”Jeg har lyst til å være en deltagende forelder med alt det innebærer, og i det finnes det ikke rom for noen tilbaketrekning”.[i]

Jeg husker at vi diskuterte dette en sen natt på Lorry, Marit Eikemo og jeg. Jeg var brisen og i et sytete humør. Fortalte om mine halvhjertede rømningsforsøk og klaget over de stadig økende kravene til foreldreengasjement i skole og fritidsaktiviteter. Hun sa at jeg måtte skjerpe meg. Det var antagelig fortjent.

For har jeg ikke egentlig latt meg forføre av den maskuline myten rundt skriving og genialitet? Og er det ikke de samme ideene Marguerite Duras lovpriser når hun skriver om viktigheten av den absolutte ensomheten? – Man finner ikke ensomheten, man skaper den. Den er et mulighetsrom bortenfor hverdagens praktikaliteter og en idealtilstand det er spesielt nødvendig for kvinner å oppnå, mener Duras.

Dyrker også jeg den gamle forestillingen om at det bare er fra utsikten i Montaigne-tårnet du kan klare å se hvordan verden virkelig henger sammen? At store tanker først oppstår når du trekker deg bort fra hverdagen og lukker andre mennesker ute?

Ebba Witt-Brattström mener at den mannlige ensomheten er en forførerisk myte:

”Kikker man nærmere på alle de menn som har skrevet, er de omgitt av hustruer, mødre og barn. Ingen mennesker lever, eller kan leve, uten relasjoner. At det skal være fint å gi inntrykk av at man gjør det, er for meg helt ubegripelig,” sier hun til bladet Vi läser.[ii]

Også Märta Tikkanen er inne på dette i den klassiske diktromanen Århundrets kärlekssaga, der hun henvender seg til sin ektemann, kunstneren og forfatteren Henrik Tikkanen:

”Du er en ensom ulv

du stoler bare på deg selv

du tror på det geniale

i svimlende soloprestasjoner

lagspill er ikke noe for deg”

Og de har selvsagt rett, både Eikemo, Tikkanen og Witt-Brattström: Lengselen etter ensomhet er en klisjé og en patriarkalsk selviscenesettelse. Og dessuten en form for prokrastinering: Det er klart at jeg egentlig ikke behøver å reise bort, eller kutte båndene til omverdenen, for å skape noe. For som Dorothy Parker så uromantisk påpekte: ”Writing is the art of applying the ass to the seat.”

Likevel klarer jeg ikke å løsrive meg helt fra disse forestillingene jeg har båret med meg så lenge, antagelig fordi de er så dypt integrert i kulturhistorien og i vårt indre bilde av det skapende mennesket. Allerede i 1880-årene proklamerte Kristiania-bohemen nødvendigheten av å stå alene mot verden, og et av deres ni bud handlet om å kutte alle bånd til det du kommer fra, selv din egen familie.

Det handler selvsagt også om det enkle faktum at jeg synes det er så utrolig deilig å få være helt alene iblant.

Første gang jeg gjorde et seriøst forsøk på å oppsøke ensomheten i naturen, var i begynnelsen av tjueårene. Jeg hadde bestemt meg for å gå alene fra Grønland til Rondane. Altså fra Grønlandsleiret på Oslo øst. Jeg var så utrolig lei av byen akkurat da, og orka ikke tanken på én bysommer til. Jeg var lei av halvlitere, lei av grillosen i Kubaparken, lei av menn som gikk med solbrillene bak fram i nakken. Lei av å vasse i fontener med grønt slim på bunnen. Jo da, jeg visste at man bare kan ta båten ut til øyene i Oslofjorden og vips, så bader du i et naturskjønt paradis. Men dette var bare ikke noe vi drev med i min venninnegjeng. Det var så langt ned til Vippetangen, syntes vi. Og der måtte du stå i kø med en masse vellykka barnefamilier med fargerike minigriller, velfylte piknikkurver og alt på stell. Og det passa liksom ikke for oss.

På denne tida jobbet jeg som journalist på korte kontrakter. Noen ganger hadde jeg ikke engang kontrakt, jeg møtte bare opp i avisa og håpet at ingen skulle kaste meg ut. Drømmen var en fast stilling, helst i en featureredaksjon. Venninnegjengen jeg tilhørte, var også noe ustabil. Vi bevegde oss i en liten radius: fra puben Stargate på Grønland til Teddys Softbar i Brugata, videre til Mono på Youngstorget – og tilbake igjen. Dronningene av Brugata, alltid på alerten. Når som helst kunne det jo skje noe som trakk livet i en ny retning? Et spennende oppdrag, et interessant bekjentskap – eller til og med selveste kjærligheten? Den kunne jo ramle ned i fanget ditt hvilket som helst øyeblikk, på trikken, på puben eller kanskje på Rimi? Det hadde skjedd på film. Så egentlig hadde vi ikke tid til å reise bort eller dra på tur i skogen.

Men én dag fikk jeg altså nok, da ville jeg vekk fra folk, forsvinne opp i fjellet og oppleve stillheten. Og akkurat da, bare et par meter bortenfor Stargate, oppdaget jeg et skilt merket ”Rondanestien”. Maken til flaks! Det viste seg altså at denne stien – 420 kilometer lang – gikk direkte fra nabolaget mitt og opp i fjellene.

Jeg sjekka ut Turistforeningens nettsider og pakka med meg alt jeg trengte for en tre ukers vandring: telt, sovepose, liggeunderlag, vintertøy, sommertøy, proviant, kart og nøkkel til foreningens hytter.

Fjellvettregel nummer én var den første som ble brutt: ”Legg ikke ut på langtur uten trening.” Jeg brøt også den uskrevne regelen om at man ikke bør kjøpe nye fjellstøvler dagen før avmarsj. Selgeren klarte å overbevise meg om at det ikke var på støvlene man skulle spare penger. Resultatet ble rådyrt fottøy – og regntøy til 29 kroner på Nille. Dessverre striregnet det hele den første dagen, og regndressen rakna før jeg nådde Maridalsvannet.

Noen mennesker har god retningssans. Det er medfødt. Jeg har derimot aldri klart å lære meg forskjellen på høyre og venstre, langt mindre nord og sør. Så til tross for kart i hånda, kompass rundt halsen, blåmerkede stier og rutebeskrivelse fra turistforeningen fant jeg ikke den jævla Tømtehytta. Jeg tror jeg gikk feil ved Fagervann. Etter å ha trasket ei halv mil i bratt terreng var jeg tilbake ved vannets nordspiss. På dette tidspunktet hadde regnvannet trengt inn til undertøyet, og beina skalv av utmattelse. Fjellvettet mitt slo inn og overbeviste meg om å slå opp teltet for natta. Sankthansaften 2003 tilbrakte jeg derfor iskald og alene i et klissvått telt i Nordmarka. Ensomheten jeg hadde trodd skulle fylle meg med ro, gjorde det motsatte: Jeg lå våken hele natta og grublet. På livet. På hva jeg egentlig drev med. Jeg hadde lyst til å notere ned noen av tankene – det kunne jo være noe klokskap å hente til senere bruk – men også skriveblokka mi var gjennomvåt. Og morgenen etter skulle nedturen bli enda større.

I sollyset viste det seg raskt at Tømtehytta ikke var så vanskelig å finne likevel, den lå bare en liten halvtime fra teltplassen min. Vel framme kasta jeg fra meg sekk og telt og fikk hengt opp alt det våte. Putta avispapir i støvlene. Føttene mine så ut som om de tilhørte et lik som hadde ligget lenge i vann. Jeg fikk slengt innpå noe potetmos fra Toro før jeg krøp opp i sofaen for å bla litt i hytteboka. Og det var da jeg så det: Hytta hadde vært i bruk så sent som kvelden før.

Mens jeg lå og hutret i et telt et par kilometer unna, satt to av byens kjekkeste featurejournalister i denne sofakroken og drakk whisky!

Ikke engang manusforfatterne av en romantisk komedie med Meg Ryan i hovedrollen kunne ha pønsket ut et bedre opplegg for en singel kvinne fra byen: Jeg kunne ha ramlet inn i kveldinga, med litt bustete hår og kledelige roser i kinna. Og gutta – som allerede hadde begynt å kjede seg i hverandres selskap – ville sprette opp fra sofaen for å hjelpe meg av med den tunge sekken. Så hadde de disket opp med en medbrakt viltgryte – dette var tross alt de samme folka som noen år senere etablerte villmarksprosjektet Harvest – og en klunk brunt brennevin, selvsagt. Så kunne vi hygget oss foran peisen gjennom natten. Og kanskje kunne dette magiske møtet markert slutten på min tid som asfaltdronning. Men slik gikk det altså ikke, de to journalistene hadde forlatt hytta for to timer siden, og jeg satt alene med likføttene mine. Som vanlig på feil sted til feil tid.» [iii]

[i] Bokvennen Litterære Magasin, nr. 5 2018

[ii] Vi läser, nr. 2 2015

[iii] For de spesielt interesserte: Jeg kom meg aldri til Rondane. Etter seks døgn på vandring var føttene ødelagt av gnagsår og jeg tok bussen hjem fra Nannestad.

Veldig hyggelig at «Om muser og menn» har fått være med i NFFOs store lesekampanje for sakprosa.