Den store helsebløffen

Dersom en påstand blir gjentatt mange nok ganger, vil den før eller siden framstå som en sannhet. Som for eksempel at kvinner tåler mer smerte enn menn, eller at Marie Antoinette ba folket spise kake.

Påstanden om at «Norge har verdens dyreste helsevesen» dukker med jevne mellomrom opp i debatten, og i helgen måtte Klassekampen og Nationen nok en gang avkrefte denne myten, som for lengst er blitt plukket fra hverandre av økonomer.

I den forbindelse legger jeg ut et utdrag om dette temaet fra boka mi «Rosa streker, røde tall – Jakten på hva som feiler verdens beste helsevesen.»

Fra kapittelet ”Jeg får et gjensyn med «Fødefabrikken», Sørlandet rammes av bleiesvinn og Bjarne Håkon finner årsaken til alle problemene.”

(Artikkelen fortsetter)

Det er en mandag morgen i juli, og fellesferien har tømt Oslos gater for folk. I de solvarme glasskorridorene på Ullevål sykehus er det likevel ganske folksomt. Jeg er på vei til ultralydundersøkelse, sammen med min mann og vår tre år gamle datter.

Vi spaserer gjennom resepsjonen og forbi kiosken som selger druer, blomster, blader og sånt man gjerne tar med seg til pasienter. I korridoren passerer vi et middelaldrende par, som holder hverandre i hendene. Hun har innsunkne kinn, og kan umulig veie over 40 kilo. Det åpenbare alvoret til tross: De klarer begge å hente fram et lite smil til vår forventingsfulle datter som danser gjennom korridoren i en turkis sommerkjole.

Vi kommer ned til en mørk kjeller, der vi går forbi en stabel med trepaller. I et lagerlignende rom står en parkert truck, en tralle med gipsplater og litt gjenglemt søppel fra noen bygningsarbeidere. Hadde jeg ikke vært her før, ville jeg trodd vi var på villspor. Men dette er bare sånn det ser ut på Ullevål sykehus.

Selv om det ikke er synlig for det blotte øye, har det skjedd store saker her siden jeg var innlagt sist. Sykehuset er blitt den rene mastodont etter at man i januar 2010 slo sammen Ullevål, Aker og Rikshospitalet til én bedrift: Oslo Universitetssykehus. I dag er dette Skandinavias største sykehus, med rundt 20 000 ansatte.

Da det ble antydet at alle hovedstadens fødsler med tiden skulle samles på Ullevål, ble begrepet «Fødefabrikken» lansert i leserbrevspaltene. Og på samme måte som noen lykkes med å feste ordet «Monstermaster» til kraftledningene i Hardanger, har ordet «fødefabrikk» lagt et skremmende sci-fi-preg over den nye storavdelingen. Dimensjonene har noe umenneskelig over seg. Vi har på forhånd fått tilsendt et kart over bygningen, der svangerskapsklinikken er krysset av. Overalt er det satt opp piler man skal følge. Grønt for fødsel, rødt for kreft, og så videre. Jeg legger merke til at enkelte hvitfrakker bruker sparkesykkel for å forsere de lange korridorene.

Det anslås at nye Ullevål skal ta seg av 10 000 fødsler i året, noe Jordmorforeningen synes er alt for mange. De viser til lignende stordriftsforsøk i Stockholm og Gøteborg, som ikke gikk så bra. De svenske gigantavdelingene fikk blant annet problemer med overbelegg, som førte til at mange kvinner ble videresendt til andre sykehus underveis i fødselen. Resultatet ble at svenskene tok et skritt tilbake, og opprettet nye, mindre fødeavdelinger igjen.

– Alle organer ser veldig fine ut! sier jordmoren. Hun peker på skjermbildet av et sprellende vesen i magen min.

Jeg smiler til mannen min. Tenk at vi kan ha sånn flaks to ganger på rad!

Vi får imidlertid ikke vite kjønn, for det lille barnet holder beina tett inntil kroppen. Treåringen er litt skuffet og min mann spør jordmoren om vi ikke kan få høre hjertelyden én gang til, som plaster på såret.

– Nei, det har vi ikke tid til, sier hun, og begynner å tørke bort den kalde, blå gugga fra magen min.

– Vi har allerede gått utover den oppsatte tiden, skjønner du.

Hun skrur av maskinen. Jeg kler på meg, og vi tusler ut igjen.

Hadde jeg vært noen år tidligere ute med min barneproduksjon, ville jeg trolig befunnet meg på Aker sykehus i dette øyeblikk. Aker ble nemlig regnet som landets sterkeste fagmiljø på svangerskap og fødsler. Men i 2003 hadde vi ikke lenger penger nok til å drive denne fødeavdelingen.

«Effektivisering og kostnadskutt» var begrunnelsen fra styret i Helse Øst. Nedleggelsen vil ikke føre til store problemer, hevdet styreleder Siri B. Hatlen. Begrunnelsen var at folk kom til å føde færre barn i årene framover:

– Beregninger fra Statistisk Sentralbyrå viser en nedgang i fødselstallene på fem prosent de neste ti årene, samtidig som vi har en generell overkapasitet ved fødeavdelingene, sa hun.

Men det viste seg snart at Siri og statistikerne hadde bommet stygt. Fødselstallene i Oslo gikk slett ikke ned, de føk til værs! Og antall nyfødte har fortsatt å øke hvert eneste år siden nedleggelsen. Denne feilvurderingen er noe av bakgrunnen for fødekaoset som rammer Ullevål med jevne mellomrom.

Selv om Akers fødeavdeling ble lagt ned, var det fortsatt full drift på sykehuset, og i årene som fulgte ble store ressurser brukt på å oppgradere bygninger og fagmiljøer. Faktisk godt over 500 millioner kroner i løpet av en tiårsperiode.  Mange opplevde det derfor som temmelig surrealistisk da politikerne i 2010 bestemte seg for å legge ned hele sykehuset. Ikke minst fordi det står svart på hvitt i den regjeringens politiske grunnlag – Soria Moria – at «ingen lokalsykehus skal legges ned».

Men vi kan kanskje ikke ta hensyn til gamle dokumenter som regjeringserklæringer, nå som det norske helsebudsjettet er fullstendig ute av kontroll? Utgiftene er galopperende!

– Nå er det bare USA som bruker mer penger på helse pr. innbygger enn Norge, fortalte Høyres Erna Solberg oss i 2009.

Det fremstilles som et fryktelig faktum. Tenk, vi bruker nesten ti prosent av bruttonasjonalprodukt på helse! Her må jo noe være riv ruskende galt!

Selv klarer jeg ikke helt å la meg ryste. Burde vi ikke heller slått oss på brystet og sagt: «Hei verden, se på oss! Vi satser virkelig på folks helse og velferd!»

Det er jo ikke fordi vi er så syke, at helseutgiftene er høye. Det er fordi Norge er et av verdens rikeste land. Når noen får en alvorlig diagnose, setter vi alle kluter til. Vi tar i bruk nye behandlingsmetoder og avansert medisinsk utstyr. Vi satser på geografisk og sosial utjevning av helsetilbudet. Og vi anstrenger oss attpåtil for å gi helseansatte gode arbeidsforhold. Dette må vel sies å være godt anvendte penger? Så hvorfor ser vi ikke på de høye utgiftene som en seier for norsk helsepolitikk?

Jorden kaller Marta: Kom tilbake til virkeligheten!

Høye utgifter er et problem for våre helseministre, punktum finale.

Jobben som helseminister må sies å ha blitt en uriaspost. Sier du ja til oppdraget må du forberede deg på å bli utpepet, foraktet og æreskjelt. Du må kontinuerlig svare for sykehusnedleggelser, millionlønninger og brutte tidsfrister. Hvis du forviller seg inn i en sykeshuskorridor bør du helst være iført et hjelmvisir som kan ta av for spyttet fra hissige tillitsvalgte og tilfeldig forbipasserende sykepleiere.

Slike problemstillinger slapp Karl Evang (1902-1981) å forholde seg til. I hele 34 år styrte han norsk helsepolitikk fra sin stol som allmektig helsedirektør. I løpet av disse årene bidro han sterkt til å bygge opp dagens moderne helsevesen.

Han var nemlig noe til kar, denne Evang. I 1931 gikk den unge legen i fengsel som militærnekter. Mens han sonet brukte han tiden til å studere sosialmedisinske skrifter. Det gikk opp for ham at medisinfaget handlet om mer enn biologi og fysikk. Man måtte se på sykdomsfremkallende forhold i samfunnet. For å bedre folkehelsen måtte samfunnet endres.

Etter krigen fikk han hovedoppgaven med å bygge opp helsevesenet gjennom Helsedirektoratet. Med sitt nye utvidede perspektiv gikk han løs på oppgaven. Målet var å skape et helsetilbud som svarte til de høyeste medisinske standarder, og som nådde frem til hele befolkningen – uansett inntekt, status og bosted. Det meste skulle finansieres gjennom folketrygden.

Det ble bygd flere store sykehus og landets helseutdanning ble kraftig styrket. Vi opplevde en rivende utvikling innen medisinsk teknologi, og sykdommer som polio og tuberkulose ble nærmest utryddet.

Midt oppe i all velferdsbyggingen rakk Karl å skrive en rekke bøker om helsepolitiske spørsmål. Han var opptatt av hvordan arbeiderklassens kvinner fikk helsen ødelagt gjennom mange barnefødsler og ivret etter å spre kunnskap om prevensjon. Han spilte dessuten en fremtredende rolle i internasjonalt helsearbeid og var en av initiativtakerne til Verdens helseorganisasjon.

Karl Evang så seg aldri tilbake, for ham handlet det om å bygge opp, opp, opp! Men et sted må det vel stoppe? Og det tidspunktet er visst nå. Bremsene er aktivert. De siste årene har helseforetakenes økonomer derfor vært nødt til å vri hjernene for å komme opp med nye og stadig mer kreative sparetiltak.

Et eksempel på disse kuttene skjedde på kvinneklinikken i Bergen i 2009. Da vedtok sykehusledelsen at fedre bare fikk lov til å besøke mor og barn i tre timer etter fødselen. Fra klokken 17 til klokken 20. Og på et øyeblikk bykset likestillingen 30 år bakover i tid.

En fortvilet far uttalte til Bergens Tidende:

– Vi spurte om familierom, men det var ikke sjanse. Konen min var nesten på gråten da jeg måtte dra. Hun har full bekkenløsning og kan ikke gå. Det er skikkelig kjipt å ikke kunne være her.

En far i Brønnøysund, som opplevde det samme, sa:

– Jeg vet når Maya har behov for støtte, vi har vært gjennom dette to ganger før, og etter en fødsel er det helt nødvendig å ha den nærmeste sammen med seg. Dette er uakseptabelt. Mener sykehuset at jeg skal sitte utenfor i bilen?

Iblant får spareviljen nærmest absurde utslag. Som da Sørlandets Sykehus bestemte seg for at nå fikk det være slutt på gratis bleier til de nyfødte. Svinnet var for stort.

– Vi må tenke økonomi hele tida. Vi tror at folk vil vente litt lenger med å skifte, når de må betale selv, uttalte avdelingslederen ved kvinneklinikken.

Kanskje var det reiselivsnæringen som hadde inspirert helseforetaket? Flyselskapet Ryan Air er nemlig dyktige på lignende innsparinger, og de kom nylig opp med ideen om å innføre betaling for å la passasjerene bruke toalettet. På den måten vil de lære oss opp til å gå på do før flyturen. I tillegg til inntjening i dodøra, vil de spare bensin på tiltaket, ettersom flyet visstnok blir 70 kilo lettere dersom 150 av passasjerene tømmer seg før avgang.

Og når vi først er inne på bleier og toalettbesøk: I 2007 ble det slått alarm ved Midtåsen Sykehjem i Oslo, da det kom fram at de ansatte også her hadde fått ordre om å spare på bleiene. «Dersom det ikke var for mye i dem, kunne man jo bare anvende dem en gang til», var budskapet. Ledelsen på sykehjemmet må ha mistolket Enøks råd om å «spare på varmen», for man fant en rekke eksempler på omsorgssvikt. De helsemessige forholdene ved hjemmet var så dårlige at fylkeslegen måtte gripe inn. Det var det internasjonale Attendo-konsernet som drev stedet, på vegne av Oslo kommune. Samme år som Attendo ikke så seg i stand til å betale for bleier, hadde de et overskudd på 300 millioner svenske kroner.

Forstå det, den som kan.

Et par fra Iran fikk en datter på Sørlandet sykehus i 2008. Da de var vel hjemme fra sykehuset, fikk de en regning i posten på 43 000 kroner. Det var prisen på fødselen, ifølge sykehuset. Paret hadde tidligere fått avslag på opphold i landet, men de var ikke returnerbare fordi de manglet nødvendige papirer for å reise tilbake til Iran. Sykehuset vurderte dem derfor som rettighetsløse, og de anså heller ikke at en fødsel falt inn i kategorien «akutt eller øyeblikkelig hjelp». Paret skulle derfor betale fødselshjelpen av egen lomme, mente sykehuset.

Fylkeslegen måtte på banen for å forklare sykehusledelsen at en fødsel faktisk er å betrakte som akutt behandling, og kravet ble til slutt trukket tilbake.

Også helsestasjonene har tatt sparebuksene på. I bydelen der jeg bor – Østensjø i Oslo – fikk vi i januar 2010 vite at jordmor ikke lenger har tid til den obligatoriske kaffekoppen i stua vår.

– Et hjemmebesøk kan ta to timer, inkludert reisetid, forklarte lederen for min lokale helsestasjon da de droppet tilbudet.

Bydel Østensjø har nemlig aldri hatt så dårlig råd som nå, i fjor gikk vi visst 30 millioner i underskudd. Lokalavisa varsler oss derfor stadig om små «hverdagskutt». Som at vi foreldre ikke lenger blir invitert for å se barna våre gå i Lucia-tog, fordi barnehagen ikke har råd til å betale tidligvakten. At de samme barnehagene holder stengt én uke ekstra om sommeren. At det ikke lenger er penger nok til å brøyte turstien rundt Østensjøvannet. Eller at de ikke lenger har råd til å starte opp barselgrupper for nybakte mødre. Men hvor mye sparer man egentlig her? lurer jeg. Seks kopper traktekaffe og et papirark der folk skriver ned epostadressen sin?

Regjeringen har heldigvis lagt litt mer arbeid i sitt nyeste sparetiltak, den tidligere nevnte «samhandlingsreformen», som trer i kraft 1. januar 2012. Denne superreformen er ifølge regjeringen svaret på alle problemer i Helse-Norge. Og den skal ikke koste ei krone – tvert i mot – den skal spare oss for milliarder. Gjennom å redusere vår tilgang til sykehusbehandling.

Det er en kjent ting at dersom en påstand blir gjentatt mange nok ganger, vil den før eller siden framstå som en sannhet. Dette slås tydelig fast i boka «Negre har rytme», der forfatterne tar et oppgjør med de mange fikse ideene og mytene vi omgir oss med i dagliglivet. Som for eksempel at bindersen er norsk og at kvinner tåler mer smerte enn menn. Eller at ti prosent av alle mennesker er homofile og at Marie Antoinette ba folket spise kake.

Men forfatterne burde kanskje ha føyd til: «Norge bruker mer enn alle andre land på helse.»

Påstanden om at «Norge bruker mer penger på helse per innbygger enn alle land utenom USA» er blitt gjentatt i det uendelige, og dette var også selve hovedmotivasjonen bak samhandlingsreformen.

«Vi bruker mest, men er ikke best» var overskriften på en av Bjarne Håkons powerpoint-presentasjoner, da han presenterte reformen.

Men er det riktig?

– Nei! mener to professorer i forvaltningsøkonomi, som i mars 2010 la fram en rapport som med tydelighet viste at det er en myte at norsk helsevesen er urimelig dyrt. De kalte det en røverhistorie.

Vrangforestillingen har oppstått på grunn av to grove regnefeil: For det første defineres «helsetjenester» forskjellig fra land til land. Dette gjelder spesielt langtidspleie, som i Norge regnes som «helsetjenester». I mange andre land, blant annet Sverige, skrives det opp som «sosiale utgifter». For det andre blir det ikke korrigert for forskjeller i reallønnsnivå mellom landene som blir sammenlignet.

Dersom vi korrigerer for disse feilberegningene, bruker vi omtrent like mye som Sverige, Danmark og andre land det er naturlig å sammenlikne oss med. I rapporten heter det dessuten at Norge er blant de OECD-land som har hatt lavest vekst i helseutgiftene de siste ti årene. Konklusjonen er derfor at Norges utgifter til helsetjenester er moderate.

Så da bruker vi ikke mest likevel? Puh!

Da er det kanskje på tide å senke skuldrene en smule, og begynne å puste med magen igjen.

Hvem vet, kanskje vi har råd til både bleier og traktekaffe i noen år til?