Rapport fra det lavsensitive hjørnet
Erling Borgen ønsket å rette fokus mot norske politikeres unnfallenhet overfor amerikanske krigsforbrytelser, men det endte med at han selv ble nødt til å krype til korset.
I Dagsavisen 5. august trakk han fram den lekkede videoen som viser hvordan USA skjøt ned og drepte 11 uskyldige mennesker fra et helikopter i Irak: ”Hvorfor er det knapt et menneske i Stortings-Norge som våger å utfordre eller kritisere USA?” ville Borgen ha svar på.
Men debatten sporte altså av, fordi Borgen brukte uttrykket ”politisk autisme” i tittelen på innlegget, og slike overtramp ses ikke på med milde øyne. Autisme er som vi alle vet en diagnose som ikke har noe med slappe politikere å gjøre. ”Jeg beklager og ber ydmykt om unnskyldning for min tankeløshet,” skrev Borgen i etterkant.
Jeg fikk selv kjeft da jeg i sommer uttalte meg til NRK om det jeg mener er damebladenes doble budskap når det gjelder kvinnekropp: ”Bladene er schizofrene”, sa jeg, og trakk dermed inn nok en diagnose som ikke hadde noe i sammenhengen å gjøre. – Jeg beklager!
Vi er langt fra alene om å klumse det til. Filmselskapet Disney havnet nylig i trøbbel på grunn av spillefilmen ”The Lone Ranger”, som portretterer en skurk med hareskår. Det kan føre til mobbing, mente foreldregrupper. Senest i mai måtte det samme filmselskapet trekke tilbake en episode av tv-serien ”Jessie”, fordi en rollefigur med glutenallergi ble beskrevet som irriterende. ”Stigmatisering av barn med matallergier”, mente foreldrene den gang.
Og for et par år siden fikk NRK-programmet Trygdekontoret en smekk av Kringkastingsrådet for å ha brukt ordet ”døvt” i negativ sammenheng. Tore Sagen i P3s ”Radioresepsjonen” – som også har ordet i sitt vokabular – var misfornøyd med rådets avgjørelse, og uttalte til NRK: ”Det må være den konservative fløyen av Døveforbundet som reagerer på dette, ikke de kule døve. Jeg kommer selvfølgelig til å være veldig forsiktig med å bruke ordet på tv og i radio fremover, men privat kommer jeg til å si ’døvt’ mer enn noen sinne. Det har en fin retrosvung og er beskrivende for noe som er tomt, mangler utstråling.”
Språkrådet får stadig oftere henvendelser om bruk av ”sensitive ord og uttrykk”. Hvorvidt årsaken er at folk i offentligheten er blitt mer hensynsløse i sine ordvalg, eller om nordmenn er blitt mer sensitive, vet jeg ikke. Men jeg mistenker at det handler om sistnevnte. For er det ikke en liten sensitivitetsbølge vi ser skylle over landet?
Det siste året har det kommet flere bøker om fenomenet ”høysensitivitet”, blant annet Elaine Arons millionselger ”Særlig sensitiv,” som foreløpig er oppe i et norsk opplag på 9000. Salgspotensialet bør være stort, for ifølge Foreningen for høysensitive er mellom 15 og 20 prosent av befolkningen født HSP, som det kalles. Highly Sensitive Person.
Jeg har lest om tematikken i en rekke kvinneblader de siste månedene, og her listes det opp typiske høysensitive karaktertrekk, slik at du kan teste deg selv:
– Du påvirkes lett av andres følelser.
– Du viser stor empati og omsorg for andre.
– Du har en sterk intuisjon og et rikt indre liv.
– Du bearbeider informasjon på et dypt nivå.
Jeg skal innrømme at min første tanke var: Jøss, er det å være kvinne endelig kvalifisert som diagnose?
Min andre tanke var: Dette fenomenet må du for all del ikke skrive et eneste ord om, for noen kommer garantert til å føle seg støtt.
Så på forhånd: Beklager!
Den skallede synthrockeren Rhino Thue, i Espen Eckbos skikkelse, er uten tvil min favorittkarakter fra julekalenderserien ”Nissene på låven”. Han er av det særdeles sensitive slaget, og reagerer instinktiv på alle ord og uttykk som har med ”hår” å gjøre. De andre nissene tråkker selvsagt ofte i salaten med meldinger som ”Det var på hengende håret!” og ”Er du hårsår, eller?”
Det er imidlertid viktig å understreke forskjellen mellom generell hårsårhet, og betimelig kritikk av krenkende oppførsel. Når skuespiller Hannah Wozene Kvam gir komiker Else Kåss Furuseth og TV 2 en historietime om ”blackface”-figurens rasistiske bakgrunn – etter at komikeren opptrådte med svartmalt fjes på kanalens høstlansering – er det på sin plass. (Aftenposten, 22.08.) At ingen i kanalapparatet så varsellampene blinke under planleggingen, må vel kunne sies å være et tydelig tegn på at norske mediebedrifter fremdeles er ensrettede og helhvite arenaer. Stuntet ville ha vært et karrieremessig selvmord i for eksempel USA.
Min støttende empati for den fornærmede part daler imidlertid en smule når jeg leser stadige avisinnlegg fra opprørte gamle sjømenn som vil ha seg frabedt å bli assosiert med fyll og uvettig pengebruk. Eller når foreningen Lesbisk turlag går ut mot bladet Fjell og Vidde” fordi de i en lettbent artikkel skriver at jenter gjerne pakker med seg maskara i tursekken, mens gutta tar med multiverktøy. Stereotypt, ja. Men nok til å bli opprørt over? Jeg synes ikke det. Men det er klart, små interesseorganisasjoner sliter sikkert mer med å finne gode offentlige krenkelser å rase mot.
Språkrådet verken kan eller vil forby ord, men oppfordrer oss til å bruke folkeskikk. En grunnleggende forståelse av prinsippet om underdogens privilegium, er også nyttig å ha med seg. Det handler om å kunne avgjøre hvorvidt sparkene går oppover eller nedover, og her kreves det en smule historiekunnskap.
Samtidig bør oppfordringen om sunn fornuft sendes i retning av de lettfornærmede. For hvis noe helt åpenbart ikke er sagt med vond mening, er det da like sårende? I blant kan man lure på om folk føler seg reelt krenket, eller om de bare ser seg forpliktet til å være det.
For min egen del har jeg tenkt til å feste et bilde av Rhino på oppslagstavla mi. Og hvis jeg er i ferd med å sende av gårde et fornærmet og harmdirrende avisinnlegg, skal jeg kaste et lite blikk på ham og trekke pusten.
(Artikkelen sto på trykk i Dagsavisen, 6.9.2013)
Marta Breens blogg 
«Jeg skal innrømme at min første tanke var: Jøss, er det å være kvinne endelig kvalifisert som diagnose?»
Som mann hender det vel slår meg at det hadde vært på tide med en diagnose. Det kan vel neppe behandles i en terapeutisk setting, men kanskje medisineres ved testosterontilskudd. Østrogenforgiftning a la feministers påstand om at men led av testosterone poisoning.
«Min støttende empati for den fornærmede part daler imidlertid en smule når jeg leser stadige avisinnlegg fra opprørte gamle sjømenn som vil ha seg frabedt å bli assosiert med fyll og uvettig pengebruk. Eller når foreningen Lesbisk turlag går ut mot bladet Fjell og Vidde” fordi de i en lettbent artikkel skriver at jenter gjerne pakker med seg maskara i tursekken, mens gutta tar med multiverktøy.»
Jeg håper vi med det overstående er i ferd med å nærme oss det kritiske punktet der folk får nok og ting begynner å bevege seg i motsatt retning. Men, skal man dømme etter forholdene i USA og på internasjonale feministiske nettsider finnes det folk som er villig til å ta det mye lenger. Tilbring litt tid her og se hvor lenge du kan snakke slik du (og normale mennesker) føler det er naturlig før det begynner å all verdens anklager om hvor utrolig undertrykkende du er mot en eller annen gruppe og hvor sårende det du sier er ovenfor en eller annen gruppe eller person i tråden:
http://www.reddit.com/r/SRSFeminism
Ikke minst flere av forumets medlemer klager på at det er blitt umulig å gjennomføre meningsfulle diskusjoner om noe som helst fordi hver eneste formulering må inkludere alskens forbehold for at folk ikke skal ta anstøt.
Det ligger en STOR kjønnsforskjell her. I rene mannsgrupper bryr menn seg svært lite om å utrykke seg sensitivt. Faktisk fungerer rene mannsfellesskap gjerne slik at det går en slags sport i å si ting som er på kanten og er fornærmende ovenfor både folk utenfor gruppen OG de som er i gruppen. Å lære seg å tåle å høre lekende fornærmelser og å la være å være følsom ovenfor detaljer i hvordan man selv omtales kan nesten bli en slags dyd.
Kvinnegrupper er derimot ufattelig sensitive ovenfor hvordan folk omtales og for om noe muligens kan tolkes sårende ovenfor en eller annen og folk tar opp hvordan de selv rammes og hvordan andre rammes. For meg er standardene for sensitivitet kvinner flest opperer med vanskelig å forholde seg til. Jeg liker bedre å kunne være litt frekk.
Det er liten tvil om at den formen for hypersensitivitet du beskriver er beslektet med en generell feminisering av kulturen og sterkt økt kvinnelig definisjonsmakt og ikke minst feministers kampanjer for sensitivitet i omtale. Jeg leste nylig en artikkel i en kjent amerikansk avis der ordet panties ble påstått å være undertrykkende og «holding women back» fordi det var noe med klangen som var så jentete og dermed infantiliserende og nedlatende ovenfor kvinner, hvilket i sin tur bidrar til å gjøre det HELT umulig å komme seg frem i livet. Chrstian Hoff Sommers har noen fornøyelge beskrivelser av tilsvarende absurde synspunkter fra diverse womens studies professorer i Who Stole Feminism og beskriver hvordan ulike feministiske grupper splittet seg opp i mindre og mindre grupper fordi de ble sure på hverandre for å ikke være sensitive nok ovenfor hverandre.
Denne artikkelen har mye interesant å si om hypersensitivitet:
http://www.avoiceformen.com/miscellaneous/contrasting-modern-and-post-modern-discourse/