Dansa samba med mej

9788203354229_Halle_Stemmer7Filmskaper Mariken Halle bød opp til en svingom, men Harald Eia nektet å danse.

Jeg har nettopp lest filmskaperen Mariken Halles lille bok ”Min middag med Harald Eia”, som er en del av Aschehougs pamflettserie i anledning stemmerettsjubileet. Som så mange andre på sin alder var Mariken stor Harald-fan i oppveksten på 90-tallet. Men så – omtrent samtidig med at hun flytta til Sverige, og begynte å interessere seg for kjønnsstrukturer ­­­– ble Harald brått svært engasjert i utforskning av de biologiske forskjellene mellom kjønnene. De to foretok omvendte reiser, skriver hun.

I boka kritiserer hun blant annet vinterens mye omtalte Dagbladet-kronikk ”Feminine menn i verdens lykkeligste land”, signert Ole-Martin Ihle, Nils Brenna og Eia selv. Her analyserer de faktaglade herrene seg fram til at stadig mer av landets tv- og kulturtilbud styres av ”den kvinnelige smak”, siden kvinner er mest interessante for annonsørene. Når kvinner i tillegg styrer fjernkontrollene i de ganske hjem, fører dette til at menn sitter som gisler i sin egen stue og ser på ”Senkveld” og ”Skal vi danse” – programmer som ifølge statistikken er bedre likt av kvinner enn menn.

”Hater menn oss innerst inne?” spør den britiske feministen og forfatteren Caitlin Moran i sin bestselger ”Kunsten å være kvinne.”

Jeg tror svaret er nei. Men hvis du heller spør om de synes vi er kjedelige, ja, det er mer sannsynlig.

Den prisbelønte journalisten Kjetil Østli skrev om kjedelige damer i sin A-magasinet-spalte tilbake i 2006. Han kritiserte oss for å mangle glød: ”Dere går aldri opp i noe, tar aldri av, følger ikke med på nye filmer eller bøker, har ingen hobbyer, samler ikke på noe, blir sjelden engasjert av annet enn tv og den dumme kjæresten deres, som dere snakker om på kafé med deres gravide venninner. Dere glemmer aldri tiden, dere banner ikke og dere griper sjelden ordet for å fortelle noe morsomt. Dere er ikke engang nerder!”, skrev han.

I pamfletten viser Halle til en scene i filmen ”Reprise”, der rollefiguren Lars holder en lignende monolog som handler om at ingen jenter noen gang har funnet på noe selv. At alle referanser de har, alt de liker, har de fått tips om av faren sin, kjæresten sin eller broren sin. Damer gjør rett og slett landet vårt kjedeligere! er budskapet.

Ja, til og med depresjonene våre er kjedelige, leste jeg nylig professor Nina Witozek hevde i Dagens Næringsliv. Hun har utforsket menneskers depressive sider i et bokprosjekt, og funnet ut at mens mannlige depresjoner er interessante og gjerne inneholder noe ”Hollywood-aktig”, er kvinnene bare kjeeedelige: ”Kvinnelige depresjoner er som amøber, det er ingen action der. Intet drama, bare jeg føler, jeg føler…!”

Når Mariken Halle nå utfordrer en så etablert mannlig kulturpersonlighet som Eia, går hun inn i noe man kan kalle en svensk tradisjon. Heftige disputter mellom unge feminister og eldre herrer er en vanlig foreteelse i nabolandet. En av feidene som nådde norske aviser var da den unge musikkjournalisten Karolina Ramquist i boka ”Fittstim” (1999) offentliggjorde et mannsjåvinistisk og seksuelt ladet brev hun hadde fått av artisten Ulf Lundell. Foranledningen var at hun hadde slaktet plata hans i avisa. ”Uffe” brukte mange år på å komme seg etter ydmykelsen, og i romanen ”Värmen” (2005) fyrte han løs mot de unge feministene, eller de ”små skrikende pyntedokkene”, som han kalte dem.

En annen famøs debatt var den såkalte Ranelidsfeiden i 2003, som startet med at Expressenspaltist Linda Skugge anmeldte Bjørn Ranelids bok ”Kvinnan är första könet”. Hun angrep hans kvinnesyn, og hevdet samtidig at han barberte seg på armene og brukte lipgloss. Dette førte til en stor debatt i svensk kulturliv om hva man kan og ikke kan skrive i en anmeldelse. Ranelid selv truet med advokat: ”Jag har aldrig rakat mina armar! Jag har aldrig använt läppglans!” sa han, og fortalte at han ble satt på blodtrykksdempende medisin umiddelbart etter å ha lest Skugges artikkel.

Da avisene ringte Harald Eia og ba om en reaksjon på Halles bok, takket han nei. Muligens var det et fornuftig valg, selv om vi ble snytt for noe som kunne ha blitt et interessant ordskifte. ”Boka handler ikke om meg,” sa Eia til Dagbladet.

Kanskje synes han innerst inne at boka var litt kjedelig. Eller uviktig? Det er gjerne slik med debatter jeg synes er spennende – de som handler om kjønnsroller, kroppene våre, hjemmene våre –  at debatten blir avfeid som uvesentlig. Dum. Klam. Intimitetstyranniserende. Du kan nærmest se hvordan mange menn liksom vrir seg i stolen og ønsker debatten langt pokker i vold. En utbredt strategi er å trekke fram de store perspektivene á la: ”Her blir kvinner kjønnslemlestet i andre land, og så sitter dere å diskuterer hvem som smører matpakker!!”

Slike indignerte utspill kommer gjerne fra folk som i det daglige sjelden viser engasjement for kvinners problemer på verdensbasis, men akkurat når noen diskuterer hjemlig kjønnstematikk, ja, da blir de umåtelig engasjert i nettopp dette.

Mange bruker fakta og statistikk for å forsøke å tegne opp gamle kart, som viser at menn er menn og kvinner er kvinner. Kvinner velger slik, menn velger slik. Og fakta er fakta, det kan man ikke argumentere mot. Men hva oppnår man egentlig med å komme trekkende med tall hele tiden? Ja, bortsett fra å såre gamle fans?

Jo, ved å insistere på å dele inn kulturlivet i ”kvinnesmak” og ”mannesmak”, eller snakke om typiske ”kvinneegenskaper” og ”manneegenskaper”, så vil store grupper av befolkningen til enhver tid føle at de urettmessig blir plassert i en bås de ikke hører hjemme i.

Jeg vil for eksempel anta at mange menn synes det er ubehagelig når folk terper på statistikker der de faller uheldig ut: ”Menn står for 90 prosent av alle voldtekter, 90 prosent av alle drap” og så videre.

Og uten at jeg sammenligner alvorlighetsgrader her – på samme måte som en mann ikke vil bli assosiert med en voldtektsmann, vil jeg absolutt ikke ha det på meg at jeg liker ”Skal vi danse”.

(Artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 4.10.)

Ett Svar

  1. Selv om jeg forstår at jeg kan være uenig i mye her så skriver du så bra og med slik et tydelig overblikk så det er i aller høyeste grad en fornøyelse å lese.
    Selv er jeg vel delvis en av dem som ikke synes denne debatten er den mest pressende og aktuelle når vi i dette landet har 60% kvinnelige muslimer på krisemottakene når de utgjør mindre enn 10% av befolkningen. Men debatten i seg selv kan aldri bli noe mindre viktig av at andre tema er mer viktige.
    Du skriver om kjønnslemlestelse som noe som kun foregår i utlandet (eller du mener i alle fall at det kommer som et motargument) men vi trenger ikke lenger å tenke på slikt som terror, kjønnslemlestelse og tyranniserende pietisme som noe eksotisk, det har vi importert i stor skala siden 1970.
    Johannessen skrev noe sånt som «Det er så merkelig at dette norske folk ser problemer overalt hvor de ikke kan gjøre noe med dem». På den ene siden er dette en treffende artikkel i den forstand at det faktisk er lettere å snakke om og deretter gjøre noe med det problemet som er adressert ovenfor, men jeg tror vi i økende grad erkjenne at problemstillinger som tvangsekteskap, kjønnslemlestelse med mer er blitt “norske problemstillinger”, i form av at vi i dag regelmessig finner dette i norske klasserom, med mennesker født og oppvokst i Norge.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: