– Her bør det justeres!

Er den massive reguleringen av norske barnetenner et spørsmål om helse eller strømlinjeforming?

Alt kler den kule. Gwen Stefani med regulering.

Det er et kjent faktum at rundt en tredjedel av alle norske barn blir født med skjev nese. Problemet oppdages gjerne av skolens helsesøster når barnet er i 12-årsalderen. Barnet henvises deretter til plastikkirurg som gjennomfører en operasjon. Pasienten må videre gå med nesespjelking i et års tid. Som følge av denne praksisen har nordmenn flest pene og rette neser.

Ja, slik kunne virkeligheten sett ut dersom plastikkirurger hadde fått samme innpass i norsk skolevesen som kjeveortopeder.

Hvert tredje norske barn får tennene regulert i løpet av skoleårene. For en del av disse dreier det seg om alvorlige bittfeil eller andre helsemessige problem, men flertallet reguleres av estetiske årsaker. Og tendensen er økende, noe som ifølge Oslo Tannregulerings nettsider skyldes ”endrede krav og holdninger til pene smil og tenner i dagens samfunn.”

Jeg husker fremdeles mitt siste tannlegebesøk på barneskolen. Tannlegen målte, fotograferte og herjet rundt i munnen min, med en svært bekymret mine.

– Her bør det justeres! sa han.

– Hvorfor det? spurte jeg.

– Du har overbitt og skjeve tenner.

Jeg hadde ikke lagt spesielt merke til dette selv, og ble skrekkslagen av tanken på å skulle tilbringe de neste årene med kjetting på tenna.

– Er du sikker? Må jeg ha reggis?

– Ja, det bør du. Det vil se mye bedre ut etter regulering.

– Men må jeg?

Jeg var en standhaftig unge.

– Nei, du må ikke. Du har ikke bittfeil. Men jeg vil anbefale det.

Det endte med at jeg sa takk, men nei takk, til det velmente tilbudet.

Senere angret jeg selvsagt. Alle mine venninner fikk rettet ut den minste lille ujevnhet i sine tanngarder, og dermed framsto jeg som en blanding av Shane MacGowan og Flode – i egne øyne selvsagt. Da jeg kom i tjueårene møtte jeg menn som sa at de skjeve tennene mine var sjarmerende. At de ga meg personlighet. De sa jeg lignet på Helena Bergstrøm fra ”Änglagård”. Dessverre hjalp det lite.

En dag på slutten av nittitallet forsto jeg at jeg snart ble nødt til å gjøre noe med saken. Jeg hadde nettopp kjøpt meg en svartlakkert klassisk damesykkel med kurv foran, og nå suste jeg nedover den bratte bakken fra Maridalsveien mot Grünerløkka. Brått måtte jeg bremse, jeg husker ikke lenger hvorfor. Men jeg husker svevet mitt over sykkelstyret. Og jeg husker mine opprømte tanker:

”Nå skjer det! Nå knuser jeg alle tennene i asfalten! Og så blir jeg sendt til en tannlege som gir meg nye Hollywood-tenner!”

Sekundet etter kom derfor som en slags skuffelse. Jeg hadde bare brukket en liten bit av den ene fortanna. Jeg plukket tannbiten opp fra grusen på asfalten, la den i lomma og trillet sykkelen hjem.

For et par uker siden satt jeg sammen med mamma og så den norske filmklassikeren ”Hustruer” fra 1975. Vi har selvsagt sett den før, så denne gangen tok vi oss tid til å studere og kommentere tidstypiske små detaljer som klesstil, frisyrer og interiør. Anne Marie Ottersen, Katja Medbøe og Frøydis Armand var unge og pene, men vi la begge merke til deres noe uperfekte 70-tallstenner. De sto liksom litt på skakke og var langt fra blendahvite. Dersom noen hadde laget en film om hustruenes døtre, med for eksempel Jenny Skavlan, Agnes Kittelsen og Pia Tjelta i hovedrollene, ville kontrasten ha vært slående.

Men når vi sitter og ser dagens filmer om en tretti års tid, vil det sikkert være atter andre ting vi reagerer på. Kanskje vil vi synes at skuespillerne er fulle av smilerynker og har en overdreven mimikk i sine botoxfrie ansikter?

Vi er blitt noen vandrende renoveringsprosjekt, alle som en. Det er alltid noe som kan rettes ut, blekes eller pusses på. Og normalmålestokken vi orienterer oss etter blir stadig mer strømlinjeformet. Alt skal være glatt, hårløst og symmetrisk.

Så fort økonomien min tillot det oppsøkte jeg en tannlegespesialist som tilbød såkalt usynlig tannregulering, det vil si på baksiden av tennene. Det var svinedyrt og svært ubehagelig, tunga skrapte konstant borti de små klossene. Jeg lespet i to år. Ganske irriterende når du forsøker å fremstå som en seriøs journalist på radio. Eller prøver å holde en romantisk tale i ditt eget bryllup.

Men sånn endte altså tretti år med sjarmerende tenner. Jeg kapitulerte for normalen. For ”de endrede krav og holdninger til pene smil og tenner i dagens samfunn.”

Og det plager meg nesten like mye som tennene en gang gjorde.

Teksten sto på trykk i Dagsavisen 15.02.2013