La oss flytte litt makt, folkens!

Er det greit at menn over femti skal bestemme mest over folks hverdagsliv?

De siste åra har flere personer spurt meg om jeg er medlem i noen av de feministiske organisasjonene. Lenge var svaret nei. Som forfatter og spaltist har engasjementet mitt fått andre utløp. Når jeg nå likevel har latt meg organisere, er det i landets desidert største feministiske sammenslutning: Norske Kvinners Sanitetsforening (N.K.S.).

Da jeg fortalte mine venner om innmeldingen, kunne jeg skimte et par skjeve smil rundt bordet. Antagelig så de for seg at min kommende fritid vil bestå av vafler, tombola og fastelavnsris. Jeg har selv undret meg over disse kvistene med fargerike fjær på, som sanitetskvinnene selger til inntekt for egen organisasjon på kjøpesentrene hvert år. En merkelig tradisjon og et fullstendig ubrukelig produkt, har jeg tenkt.

Men nå vet jeg bedre. Det siste året har jeg nemlig reist land og strand rundt og blitt kjent med medlemmer av denne utrolige foreningen. Jeg er blitt invitert til å holde foredrag om skjønnhetstyranniet, ettersom sanitetskvinnene har innsett at utseendepresset unge mennesker opplever i dag har utviklet seg til å bli en psykisk utfordring for mange og et reelt helseproblem for noen. Og dersom folkehelsa er truet, ja da er sanitetskvinnene på pletten.

Noen vil kanskje stusse over at jeg snakker om sanitetskvinnene som en del av den feministiske bevegelsen. Det er langt fra alle foreningens 40.000 medlemmer som er fortrolige med dette begrepet – N.K.S. er en partipolitisk uavhengig organisasjon som tradisjonelt har styrt unna store kontroverser. Men jeg velger å støtte meg på kjønnsforsker Trine Rogg Korsviks definisjon av feministisk aktivitet, fra en artikkel i mai. Her hevder hun at feminisme kan avgrenses til en forståelse av at kjønn på en systematisk måte strukturerer maktforhold og ressurser i samfunnet: ”De som faktisk gjør noe for å endre på det, er en del av feministbevegelsen, selv om de ikke nødvendigvis kaller seg feminister, ” skriver hun.

Sanitetskvinnene må sies å være særdeles handlekraftige i så måte. Allerede i 1914 startet de helsestasjoner for mødre og barn over det ganske land – 60 år før det offentlige tok over ansvaret. N.K.S. er fortsatt en pådriver når det kommer til kvinnehelse og finansierer blant annet mye forskning på området. Vi vet at diffuse kroniske sykdommer – som i større grad rammer kvinner enn menn – dessverre har lav status i medisinske fagmiljøer. Derfor er det store medisinske kunnskapshull når det gjelder kvinners helse. I det hele tatt konsentrerer foreningens virksomhet seg om utfordringer som ikke prioriteres tilstrekkelig av politikerne – enten det er snakk om integrering av minoritetskvinner, menns vold mot kvinner eller et manglende røntgenapparat i bygda.

Denne høsten er sanitetskvinnene involvert i kampanjen ”Kryss kvinner inn”, som frontes av ildsjel og Kvinneguiden-redaktør Susanne Kaluza. Formålet er å bidra til å rette opp den skjeve kjønnsbalansen i lokalpolitikken – et behov som nærmest oppleves akutt. I forbindelse med kampanjen har vi fått vite mer om ståa i det politiske Norge: Mange kommuner har under 30 prosent kvinner i den politiske ledelsen og 80 prosent av landets ordførere er menn. Vi vet dessuten at menn ofte setter kryss ved andre menn på valglistene, slik at en kvinne som i utgangspunktet har en sikker plass på lista, blir skjøvet ut.

Legger vi til det faktum at sju av ti som jobber i det blåblå regjeringsapparatet er menn, og at det blant regjeringens 61 statssekretærer og politiske rådgivere, kun finnes 18 kvinner, ser man tydelig et demokratisk problem tre fram. Senter for Kunnskap og Likestilling har nylig påpekt at 7 av 10 i partienes nominasjonskomiteer er menn, og flesteparten over 50 år. Godt voksne hvite menn dominerer altså sterkt, på bekostning av kvinner, unge, eldre og flerkulturelle.

Serieskaper Jenny Jordahl er med på kampanjen

I et ferskt intervju med Drammens Tidende viser Susanne Kaluza til undersøkelser som antyder at kvinnelige lokalpolitikere er mer opptatt av velferd, helse og miljø, mens menn fighter for vei, vann og renovasjon. ”Vi trenger begge deler. Damer er halvparten av befolkningen og bør ha halvparten av innflytelsen”, sier Kaluza.

Hvis det virkelig er slik at kvinnelige og mannlige politikere prioriterer ulikt, betyr jo det at en underrepresentasjon av det ene kjønnet får konkrete konsekvenser i samfunnet. Og denne skjevheten vil føre til enda flere hull for sanitetskvinnene å fylle.

Selv om N.K.S. fremdeles er landets desidert største kvinneforening, sliter de med høy gjennomsnittsalder og fallende medlemstall. Tilbake på det mer kollektiv orienterte 1970-tallet var medlemstallet så høyt som 200.000.

Men jeg må si jeg har fått tilbake troen på frivillig innsats i befolkningen den siste uka, etter å ha fulgt med på det sterke engasjementet for flyktningene som kommer til landet. Ettersom sanitetskvinnene er blant landets største og best organiserte grupper for frivillighet, vil jeg anbefale feminister i alle aldre å melde seg inn. Rett etter at du har krysset inn en kvinne på valgdagen.