En voksen kvinne med pikenavn

8826-personalised-mr-and-mrs-mug-setHvis det virkelig er så uproblematisk å bytte etternavn, ville menn også gjøre det.

For noen år siden skrev jeg en bok om kvinner i norsk populærmusikkhistorie. Den var i stor grad basert på samtaler med musikerne og artistene selv. I arbeidet med boka støtte jeg imidlertid på et stort, og for meg helt uventet problem: Svært mange av kvinnene jeg ønsket å intervjue hadde skiftet navn. Ofte måtte jeg bruke dager og uker på å finne ut hva de het i dag.

De fleste av disse kvinnene hadde giftet seg i 1960-, 70- og 80-årene, da det ble forventet at de skulle ta sin manns etternavn. I 1979 ble navneloven endret, slik at kvinner ikke lenger fikk sin manns navn automatisk, og han kunne dessuten ta hennes.

Men det virker som om denne lovendringen har gått nordmenn hus forbi, for fremdeles tar åtte av ti norske kvinner sin manns slektsnavn. Faktisk er det i dag mindre sannsynlighet for at kvinner beholder sitt eget etternavn enn for 30 år siden. Ifølge forsker Turid Noack ved Statistisk sentralbyrå (SSB) er årsaken at dette ikke lenger ses på som et likestillingsspørsmål. ”På 70-tallet var likestilling et hett tema og kvinner som beholdt eget navn signaliserte at ekteskapet ikke var ensbetydende med at de underkastet seg mannen ved å bli fru Per Jensen, som det tidligere kunne hete, men tvert imot beholdt sin egen identitet,” sa hun til VG i fjor.

Dagens gifteklare kvinner bryr seg altså ikke om å sende slike signaler, for dem er det viktigere å markere sin egen lille familieenhet. Det er praktisk med ett felles etternavn, mener mange, og noen ser det dessuten som en romantisk gest. Norske kvinner har fått et pragmatisk forhold til navnevalg, ifølge forskerne.

Romantisk, pragmatisk og enkelt. Greit nok, men det forklarer jo ikke hvorfor det i 80 prosent av tilfellene er mannens navn som gjelder? Vil det ikke være like praktisk eller romantisk for mannen å skifte navn?

”Independent Women”

”Er du fan av Mrs. Carter? Hun opptrådte på Super Bowl på søndag. Du har vel hørt om Mrs. Carter? Hun er en verdens mest kjente merkevarer i underholdningsbransjen? Å, ja forresten, fram til sist lørdag het hun Beyoncé Knowles.”

Slik åpnet journalist Grace Dent sin spalte i den engelske avisa The Independent i februar. Hun rettet skytset mot kvinnen som for et drøyt tiår siden fikk en hel generasjon til å synge med på låta ”Independent Women” – men som nå har kalt sin nye turné for ”Mrs. Carter”. På den måten promoterer hun for hele verden at hun er blitt kona til rapperen Shawn Carter, alias Jay-Z.

Journalisten møtte kraftig motbør i kommentarfeltet på nettet. Mange mente dette var en idiotisk ting å henge seg opp i. Andre påpekte, med rette, at Beyoncé var feil målskive i denne saken, blant annet fordi Jay-Z også skal ha byttet navn. Nå heter han visstnok Shawn Knowles-Carter, og tilhører i så fall den meget eksklusive gruppen av menn som tar konas navn.

Jeg synes likevel Grace Dent har noen gode poenger når hun spør hvorfor folk så lett har akseptert at navnevalg ikke lenger har noe med likestilling å gjøre.

For hvis det virkelig er en så enkel og bagatellmessig sak å bytte ut navnet sitt, da ville menn også ha gjort det. Så fort bryllupsdatoen var passert, ville de ha båret sin svigermors etternavn med stolthet og glede. De ville ha svingt innom banken for å sette sitt nye navn på alle kontoer og papirer, før de tok turen til politistasjonen for å bytte ut passet sitt. De ville endret Facebook-kontoen sin, skaffet seg ny epost-adresse, og i samme slengen kanskje mistet noen hundre forretningskontakter. Men pytt sann, nå begynner jo det nye livet! ”Ja, det ville nesten ha vært som om ditt førekteskapelige jeg var forduftet fra jorden. Men menn gjør ikke dette,” skriver Dent.

– Hva skal dere hete, da?

Jeg husker jeg fikk spørsmålet én gang i dagene før mitt eget bryllup for noen år siden. En tidligere kollega spurte:

– Hva skal dere hete, da?

Jeg forsto ikke spørsmålet umiddelbart. Det hadde rett og slett ikke falt meg inn at ekteskapet innebar at navn skulle strykes eller endres. Jeg sa at jeg selvsagt skulle hete det samme som før.

– Ja, jeg tenkte meg det, at du ville beholde pikenavnet ditt, sa han.

Nå var altså navnet mitt redusert til et ”pikenavn”, som om livet fram til nå hadde vært en midlertidig fase. Som om kvinner på 30 år er piker. Hvorfor har ingen tenkt på å innføre begrepet ”guttenavn” for ugifte menn?

Det er knapt noen piker som gifter seg lenger, de fleste er voksne kvinner med en yrkeskarriere, kolleger og sosialt nettverk. Med en livshistorie. Hvorfor skulle jeg ønske å markere et brudd til alt dette? Forsvinne inn i kjernefamilien?

Dagens foreldregenerasjon er mer opptatt av navn enn noen gang. Det henger sikkert sammen med vårt oppheng i alt som har med individualitet og identitetsbygging å gjøre. Vi kjøper navnebøker og ligger søvnløse i uker før fødselen for å komme på de mest uvanlige og nusselige navn vi kan tenke oss: Vilja, Tindra og Saga, Maximillian, Falk og Timian. Men når det kommer til etternavn er vi ikke like originale: Tre av fire velger fars slektsnavn til barna.

Jeg har forstått at jeg er i kraftig mindretall når jeg ser på etternavn med kjønnsbriller. Min egen generasjon synes dette er flisespikkeri, noe som bekreftes av forskere: «Selv om jeg snakker med mange om likestilling, opplever jeg at det er svært lite diskusjon om navnevalg blant kvinner. Dette er rett og slett ikke noe stort tema,» fortalte May-Linda Magnussen ved Senter for likestilling til Fædrelandsvennen for et par år siden.

Mens SSBs Turid Noack har uttalt: «Bryllupsdiskusjoner på nettet tyder på at dette er ’touchy’ spørsmål og at man ikke bør presse ut en begrunnelse om hvorfor.»

At tematikken likevel har evne til å provosere, viser den lange og hatefulle tråden etter Grace Dents avisspalte. «Hvorfor i all verden tar du opp dette fullstendig uviktige og uproblematiske temaet, din feministiske drittkjerring!» var det gjennomgående budskapet.

Som om verden blir et mye bedre sted av at vi ikke stiller spørsmål ved våre nedarvede tradisjoner.

(Artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 12.04.2013)

3 svar

  1. Endelig ! Jeg er så glad for du tar opp navneendring. Dette har irritert meg i åresvis. Når jeg spør venninner får jeg svar: «Det er jo praktisk at alle har samme navn da. » Som om de fant opp kruttet selv 🙂 For at navneendring har sammenheng med at kvinner ble sett på som mannens «eiendom» er selvfølgelig sååå gammeldags og helt irrelevant for oss «independent women» Jeg er en ensom ulvinne i den flokken ja. Navnet mitt er nettopp det. MITT.

  2. Så enig, så enig. Da jeg giftet meg for noen år siden med eksmannen min, kunne det aldri falt meg inn å skifte navn. Det er jo NAVNET mitt, for svarte svingende. Jeg forstår meg ikke på venninner som tar mannens etternavn. Det er ikke romantisk i min bok, det er en form for selvutslettelse. Men alle må selvsagt gjøre som de ønsker, jeg bare synes det er merkelig. Sønnen vår fikk mitt etternavn også, og farens navn som mellomnavn. I 2015 synes jeg det er mer naturlig enn motsatt. Det er jeg som har vært gravid og født ham 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: