Mannekamp er også likestilling

Er du er et øyeblikk i tvil om at mannen er din venn, har du lite i likestillingsdebatten å gjøre.

 

Misogynist. Jeg må innrømme at for mindre enn ett år siden ante jeg ikke hva ordet betød. Kvinnehater. Menn som hater kvinner. For meg var det bare tittelen på en svensk krimroman. Jeg mener, se på oss: What’s not to like?

Nå har terroristen i Oslo tinghus satt antifeminismen på dagsorden. I forrige uke kom antologien «Motgift» (Flamme Forlag/Manifest) – en slags akademisk dugnad mot høyreekstremismen – hvor Anders Behring Breiviks kvinnesyn er blant temaene som behandles. Sosiolog Cathrine Holst fokuserer ikke først og fremst på konspirasjonsteorien om at feminismen har ”beredt grunnen for en fremtidig muslimsk maktovertagelse”. Hun slår fornuftig fast at dette er såpass ekstremt tankegods at det mister relevans. I stedet konsentrerer hun seg om den mer moderate feminismekritikken der ute.

Du vet, den jevne murringen om at «nå har likestillingen gått for langt!» Og det evinnelige hjertesukket: «La nå menn få lov til å være menn!»

I et saklig bidrag går Cathrine Holst feminismekritikerne i møte med et ønske om dialog: «Hva mener du helt spesifikt? Hvilke maskuline verdier er det som har gått tapt? Vær så snill å utdype dette. Hva slags samfunn er det du ønsker at vi skal gå tilbake til?».

Tonen er åpen og uten fordømmelse, men jeg tviler på om hun får noen svar. Det har lenge vist seg at feminismekritikere flest foretrekker å kommunisere i kortform på nettet. Noen lirer bare av seg litt grums, mens andre går til det skritt å true og sjikanere kvinnelige debattanter. Vi som kaller oss feminister har likevel alt å vinne på å holde tunga rett i munnen, og være åpne for dialog.

For hvis vi automatisk setter likhetstegn mellom feminismekritikk og kvinnehat, blir frontene steile.

Det er det samme som å påstå at alle innvandringsskeptikere er rasister.

I kveld arrangerer Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening paneldebatten «Den sinte mann», hvor det spørres: «Produserer det norske samfunnet radikale tapere?» Og: «Hvor kommer aggresjonen fra?».

Noen vil sikkert stønne: Å nei, ikke mannsrolledebatt, nå igjen!?

Mange husker med gru den flåsete tonen enkelte inntok forrige gang mannsrollen skulle diskuteres i Norge. Det var i 2007, da 32 håndplukkede menn i det regjeringsoppnevnte Mannspanelet fikk i oppdrag å tenke høyt om mannspolitikk. Anledningen var verdens første stortingsmelding om menn og likestilling. Panelet diskuterte viktige temaer som fedrekvote og likeverdig foreldreskap, menns legeangst, kroppsideal og deres evne til å snakke om følelser. Men dette ble visst for femi.

Panelet ble kalt et «kjerringråd» og et «homoutvalg». Politikerne Jøran Kallmyr og Lars Sponheim hevdet at det ikke satt noen «ekte mannfolk» i gruppa, og eksemplifiserte dette med «rørleggere, mekanikere, fiskere og jegere».

Dagbladet fulgte like godt opp med å slenge sammen en humoristisk «mannfolktest», der man kunne teste machograden sin.

Tenk hvilket ramaskrik det hadde blitt dersom noen begynte å snakke om «ekte» (og dermed også «uekte») kvinner. Men når vi snakker om menn som kjønn, hører fleiping og fnising liksom med.

Det er direkte underlig at også en del feminister viser en tilsynelatende uvilje mot å snakke om mannsroller. Da det nevnte panelet ble lansert hevdet Sosialistisk Ungdom at vi var inne på et blindspor i likestillingsdebatten. Det er kvinnens stemme man må lytte til og ikke mannens, lød utspillet.

Forfatter Ebba Haslund skrev et innlegg i Klassekampen om at dette sutrepanelet først og fremst burde konsentrere seg om de råtne sidene av mannskulturen, som barneporno, sexkjøp og voldtekt.

Mens Likestillingsombudet krevde at mannspanelet måtte legges ned, og at stortingsmeldingen om menn burde avlyses. Dette så nemlig ut til å bli en arena for mannekamp, og ikke for likestilling.

Og mannekamp er jo ikke likestilling. Det er kvinnekamp som er likestilling. Det vet alle. I noen feministiske miljøer er det som å vifte med et stort rødt flagg bare du nevner menns rettigheter. Retorikken synes å være: Så lenge kvinner fremdeles blir misbrukt og skjevfordelt på en rekke områder, er det for tidlig å snakke om menn.

Det er ikke unaturlig at holdninger som dette bidrar til å skape aggresjon. Ikke minst når vi stadig får rapporter om nye områder der gutta sakker akterut. Som vi vet faller en stor gruppe unge menn ut av skolesystemet, og dermed ut av arbeidsmarkedet. Menn er overrepresenterte på selvmordsstatistikken, har flere psykiske lidelser og dør tidligere. Ikke akkurat noe å fleipe med.

Nylig ble Norge kåret til «verdens beste land for mødre», for tredje året på rad. Vi må ikke glemme at vi også er verdens beste land for fedre. Kvinnefrigjøringen har hatt den positive bieffekten at også menn har fått utvidet repertoaret sitt.

I dag blir de – stort sett – anerkjent som likeverdige omsorgspersoner, og de kan, med loven i hånd, hevde sin rett til å være hjemme med barn. Norske menn er i en unik historisk posisjon, og de har fått på plass ordninger som vil få fedre over hele verden til å gape i ren vantro. Denne nyvunne rollen bør menn gripe begjærlig.

Men ingenting er hugget i stein. Det vet feministene. Storsamfunnets holdninger til likestilling slår fram og tilbake som en pendel. Rettigheter kan plutselig tas fra deg. Når som helst kan vi rammes av en backlash, det har den amerikanske forfatteren Susan Faludi grundig dokumentert.

På samme måte som unge feminister kurses i å avsløre hersketeknikker, bør menn lære seg hvordan de får øye på motstanderen. De konservative kreftene som jobber for å holde dem på sin tradisjonelle plass. Backlashens pådrivere, som krever nettopp at «menn skal være menn.».

Disse kreftene kan komme i organisert form, som for eksempel mammanettverket «Tid for barn» på Sørlandet. Gruppa fikk mye oppmerksomhet rundt sine utspill mot fedrekvoten, som ifølge dem «tvinger mor til å gi fra seg barnet sitt (sic) på dagtid til far slik at han også skal få lov til å leke mor bitte litte grann.». De sinte mødrene uttalte at de ønsker å være en organisert stemme for forsvar av morsrollen og de biologiske forskjellene mellom kjønnene.

Slike bakstrevere siterer gjerne forskere og «eksperter» som trekker menns omsorgsevner ned i søla, de som mener at barna bør ammes i minst to år, og som hevder babyer kan få hjerneskade av å tilbringe dagene med far.

Motstanden kan også bestå av forsøk på demaskulinisering, samt latterliggjøring når noen fremmer ønske om stellebord på herretoalett eller egne trillegrupper for fedre.

Oslos første pappatrillegruppe kom for øvrig nylig i stand i Sagene bydel. Der kan menn få lov å være menn – med barnevogn.

(artikkelen sto på trykk i VG, 23. 05.12)

13 svar

  1. Bra artikkel. Har forsøkt å finne ut hvorfor det er så mange sinte menn der ute og hvorfor så mange menn (og kvinner!) synes å mene at «likestillingen er gått for langt». Hva er det de mener? Jeg regner meg som tilhenger av likestilling og motstander av kjønnspatriotisme. Et forsøk på å sortere litt ut: http://ivarbakke.blogspot.com/2011/02/bleke-ynglinger-i-tett-take.html

    1. At «likestillingen har gått for langt» betyr at det er for ille at menn og kvinner skal gjøre de samme oppgavene. Kjønn, roller og oppgaver skal helst ikke skilles. Alt var antakelig bedre før – før de selv ble født, eller noe.

    2. Ja, «likestillingen er gått for langt», tror jeg ofte er en uklar blanding av to ting: 1) Presset for at kvinner og menn skal gjøre det omvendte av det tradisjonelle er for sterkt (som Lammelåret skriver om), og 2) Støtten til kvinner er gått for langt.

      Punkt 2 blander altså i seg selv sammen to ting, nemlig støtte til kvinner og fremming av likestilling. At kritikere av feminisme gjør denne sammenblandingen er ikke så rart, for de som er for mer støtte til kvinner, gjør den samme sammenblandingen. Man har lenge sagt at støtte til kvinner er å fremme likestilling. Men om dette er gått for langt, kan det bety at likestillingspunktet er nådd, eller til og med passert, slik at kvinner i dag er det priviligerte kjønn. Hvordan kjønnsbalansen, eller ubalansen, faktisk er, mener jeg i bunn og grunn er et empirisk spørsmål. Et forsøk på å estimere dette finner du her: http://maskulinist.no/?p=1724.

  2. Jeg vil først takke for vilje til dialog, og for en vilje til å se kritisk på kvinner og kvinnebevegelse.

    Du skriver: ”Det har lenge vist seg at feminismekritikere flest foretrekker å kommunisere i kortform på nettet.” Vi kommuniserer imidlertid i form av ARTIKLER. Vi for vår del defninerer oss ikke (negativt) som feminismekritikere, men (positivt) som maskulinister, men det blir likevel noen kritiske spørsmål og kommentarer til feminismen. Se http://www.maskulinist.no.

    Du spør med Cathrine Holst: ”Hva mener du helt spesifikt? Hvilke maskuline verdier er det som har gått tapt?”

    En artikkel i Aftenposten 20/5 forteller at norske arbeidstakere som er misfornøyde med sine sjefer. Artikkelen er basert på den årlige medarbeiderundersøkelsen European Employee Index: ”Svakhetene viser seg når … lederne skal fremstå som besluttsomme og tydelige, gi de ansatte noe konkret å strekke seg etter og legge forholdene til rette, både for å følge opp forventninger og bidra til medarbeidernes faglige utvikling. På disse områdene gjør norske ledere en så dårlig jobb at det rammer arbeidsglede og motivasjon hos arbeidstagerne. I tillegg bidrar det sterkt til at våre sjefer, på flere nivåer, kommer stadig dårligere ut på sentrale spørsmål som troverdighet og evne til overordnet ledelse.” Daglig leder Even Bolstad i HR Norge er den som bruker de overordnede begrepene femininitet og maskulinitet om undersøkelsens resultater: ”…. det (er) grunn til å spørre seg om ikke de feminine sidene ved lederrollen er blitt tillagt for stor vekt her i landet, på bekostning av det maskuline.”

    På vårt nettsted kan du finne en rekke bidrag til å forstå begrepene femininitet og maskulinitet. Det mest eksplisitte bidraget finner du her: http://maskulinist.no/?page_id=167. Se også vår artikkel om trøste-maskulinitet: http://maskulinist.no/?p=3729

    (Hvor har Cathrine Holst publisert disse spørsmålene? Fant dem ikke ved søk.)

    Du kritiserer konservative miljøer. Vi regner oss ikke som et av disse, men jeg vil likevel forsvare disses rett til å leve som de vil. Kvinner og menn som ønsker å følge tradisjonelle roller, må kunne gjøre dette, og etter min mening uten økonomisk tap. Jeg er også skeptisk til en tanke jeg kan ane i din artikkel, nemlig at menn bare kan slappe av, evt kun skal anstrenge seg for å utvikle empati, omsorg og andre tradisjonelt feminine ferdigheter. Tradisjonelt maskuline ferdigheter som styrke, utholdenhet, klarhet og individualitet er ikke noe som kommer av seg selv, og jeg mener menn fortsatt bør stimuleres til å utvikle slike trekk i sin person. Det gir menn glede å ha dem, og egenskapene trengs i samfunnet og på planeten.

  3. Arild Brock, jeg er i utgangspunktet enig med deg i mye av det du sier, men jeg mener samtidig at man skal være forsiktig med å skulle «subsidiere» en viss livsstil, bare fordi det er tradisjon. Ja, i en periode på 50-tallet hadde plutselig en stor del av arbeiderklassen og middelklassen råd til å holde seg med hjemmeværende mødre, men jeg kan ikke se at resten av oss, som ikke har barn, eller mann/kone nå skal betale for deres livsstilsvalg, når det ikke lenger er slik. Det kan man gjøre hvis man har penger til det, mange av våre valg må dessverre styres til en viss grad av de harde realiteter.

    Mange av de verdiene du nevner som tradisjonelt maskuline er veldig gode verdier som burde fremelskes i alle barn, det tror jeg du har rett i. Jeg tror generelt at det vi skal være flinke til er å godta at alle ferdigheter og verdier er forskjellig distribuert hos oss, og at vi prøver å være rause både med kvinner og menn slik at de kan være sånn det er naturlig for dem å være, uten å måtte konformere verken til en «tradisjonell» manns- eller kvinnerolle, eller en «moderne» manns- eller kvinnerolle. Generelt så må jeg si at det burde finnes en grense for moralisering over andre menneskers livsvalg hvis de ikke skaper problemer for andre.

    1. De som er hjemme med barn, subsidierer i dag dem som bruker barnehage. Det er altså omvendt av det du antyder. Når det gjelder de som ikke har barn, er vel spørsmålet noe mer komplisert. Men de som ikke har barn, er avhengige av at andre får barn, ellers blir det ikke noen til å jobbe for deg når du blir eldre, heller ikke noen å jobbe sammen med når du er 40. Samfunnene trenger barn, og foreldre ønsker barn. Det er kanskje ikke urimelig at foreldre og samfunn (vi alle) deler på ansvaret. Og fortsatt er det barn i barnehager som koster samfunnene mest.

      Det er lite å være uenig i i det du ellers skriver om kjønn, bortsett fra det som ikke sies. Jeg vil si at resten av ditt innlegg er fullt av velvilje, men ellers i grunnen ganske tomt. Barn vokser ikke opp i et vakuum, og voksne lever heller ikke i et vakuum. Du snakker om at folk skal få gjøre det som er naturlig for dem, men det naturlige er å motta impulser, stimuli og krav fra omgivelsene. Dette er en del av livet, sågar en del av et godt liv. Et samfunn hvor alt er fritt unntatt det som er ulovlig, vil være et vanskelig samfunn. I gråsonen mellom det lovlige og det som bestemt er ok, finnes det som bare kanskje er ok, men lovlig. Det er der diskusjonen om, og utprøvingen av, rett og galt, godt og ondt kan finne sted.

      1. «Kvinner og menn som ønsker å følge tradisjonelle roller, må kunne gjøre dette, og etter min mening uten økonomisk tap.»

        Jeg oppfattet dette utsagnet som at man burde subsidiere dette valget sterkere enn i dag. Hvis det skal være et reelt valg for alle, at en av foreldrene er hjemme, så må man jo det. Hvis ikke, ville det bare være subsidier av folk som har råd til dette fra før av. Hvis man skal betale et beløp som gjør det realistisk for en lavtlønnsfamilie i større byer, eller en enslig husholdning å ta dette valget, og man i tillegg iberegner tap av skatteinntekt, så er det ikke åpenbart at samfunnet tjener på at foreldre er hjemme med barna. Men jeg tar selvkritikk på at jeg intuitivt antok at det var sånn, jeg ser at barnehageplasser var dyrere enn jeg var klar over.

  4. Helt enig med det du sier om at man selvfølgelig skal ha noen grenser, og at det er normer vi skal forholde oss til. Men står faktisk fast på at det er et problem at menn fremdeles har ganske trange rammer i forhold til kvinner for hva som er akseptert av egenskaper, før de er «for kvinnelige». Min erfaring er ihvertfall at typiske «kvinnesysler» og «kvinneegenskaper» sees veldig ned på når gutter og menn driver med dem/har dem, mens det er omvendt for jenter. Marta Breen skrev blant annet en post om det å omtale seg selv som guttejente, noe som er status, mens de aller færreste menn(Utenom noen 90-tallsironikere) ville si at de var «jentegutter». Det er veldig langt fra det som er akseptert i endel miljøer til det som er ulovlig, så jeg tror det er lenge igjen før vi blir så tolerante ovenfor hverandre på disse områdene at det blir et kjempeproblem.

    Jeg har sett at noen av de som kaller seg maskulinister(vet ikke om det er et interessefelt for deg) har skrevet endel om hva som skjer med barn etter et samlivsbrudd. Her er det jo sånn i praksis, at menn nærmest må bevise at kvinnen er en utilstrekkelig omsorgsperson for å få hovedomsorgen for et barn. Og jeg kjenner kvinner som forteller at de blir mistenkeliggjort hvis de velger og ha delt foreldrerett med barnets far, som om de skulle vært mindre glad i barna sine enn andre. Så for meg er det et åpenbart eksempel på at vi godt kunne vært litt mindre redd for å legge til side kjønnsstereotypier for at folk kunne legge opp livet som det gagnet dem og deres barn best.

  5. Flott innlegg om mannekamp og likestilling!

  6. Likestilingsmedister | Svar

    Du etterspør hvorfor vi er kritiske til likestilling og du gjør det på en respektfull måte som viser en åpen interesse for menns problemer og side av saken. Det setter jeg stor pris på og det gir meg respekt for deg. Jeg skal gi deg en rekke eksempler på hvordan menn blir diskriminert, kvinner gitt fordeler, menns problemer ignorert, hvordan menn blir demonisert og hvordan mange av de forestillingene om hvordan kvinner blir diskriminert rett og slett ikke stemmer. Så kan du veie de eksemplene og se om ikke det er en viss grunn til å være kritisk.

    Det er ikke noe glasstak. Kvinner når faktisk toppen raskere enn menn:

    http://genusnytt.wordpress.com/2012/10/31/forskare-kvinnor-blir-snabbare-toppchefer-an-man/

    Det later i stedet til å være en glassheis hvor de blir uformelt og formelt kvotert frem.

    Skal man vurdere om det er for få kvinner i norske styrer må man se på hvor mange kvinner i de aktuelle årskullene som har tatt relevant utdannelse, som har jobbet like mye som menn og som ikke har hoppet av for å være hjemme med barn(og også til dels hvor mange som har jobbet i det private heller enn det offentlige da det offentlige ikke gir samme grad av kvalifikasjoner til å sitte i store private styrer dog det kan også gjøre det). I dag er kvinner i flertall i høyere utdannelse, men ser man på gruppen som er 40-70 år gamle, hvilket er den aldersgruppen som er relevant for å vurdere styreverv, så er anndelen kvinner med høyere utdannelse betydelig lavere i forhold til menn. OM man ser på den aller mest relevante utdannelsen siviløkonom vil kvinneanndelen i de kohortene være enda lavere enn andelen av kvinner som tok en eller annen høyere utdannelse. Det spiller ingen rolle hvor mange kvinner som studerer sosiologi, kunsthistorie, sykepleie eller flerkulturell forståelse. Ingen av dem har relevant utdannelse til å kunne forvente en plass i styret i et stort konsern. Hvis man tar disse faktorene i betraktning er jeg svært skeptisk til at det skal være flere kvinner i styrene i dag enn det var før 40% regelen ble vedtatt.

    Minervas redaktør gjorde en liknende analyse av andelen kvinnelige ambasadører i UD og fant nettopp at det neppe var for få, heller for mange, i forhold til «underlagsmaterialet»:

    http://www.minervanett.no/for-fa-kvinnelige-ambassadorer/

    Undersøkelsen som viser at kvinner som faktisk har utdannelsen og gjør jobben når toppstillinger raskere indikerer også sterkt at det ikke er noen diskriminering av kvinner, snarere av menn. Å innføre et krav om 40% kvinner i styrene er dermed enn direkte og grov diskriminering av de mennene som har gjort jobben og som skulle sitte der.

    Denne undersøkelsen viser at fra barn er veldig små har de internalisert at jenter er smartere og flinkere på skolen. Den viser også at om man forteller en gruppe gutter at jentene er flinkere og en annen at de ikke gjør det så vil den gruppen som fikk høre at jentene var flinkere gjøre det betydelig dårligere:

    http://www.bbc.co.uk/news/education-11151143

    Feministen Dorris Lessing forteller her om vhordan hun så et groteskt eksempel på slik skampåføring og utpsyking av gutter i en skoleklasse:

    http://www.guardian.co.uk/uk/2001/aug/14/edinburghfestival2001.edinburghbookfestival2001

    http://www.pellebilling.com/2009/03/feminism-shames-young-boys/

    Jeg opplevde akkurat det samme fra min lærer gjennom hele barneskolen. Jeg satt igjenn med en tydelig følelse av at voksne så gutter som mindre verdt enn jenter på slutten av barneskolen. Slike erfaringer kan ha en dyp effekt på en liten gutt og han kan bære dem med seg underbevist resten av livet. Feminister burde mere enn noen andre være i stand til å se dette da det er nettopp slike sosialiseringseffekter de har påpekt har holdt jenter tilbake.

    Denne undersøkelsen viser at kvinnelige lærere gir gutter dårligere karakterer når de vet at de er gutter enn når de ikke får vite kjønnet til eleven. I Sverige og en rekke andre land har man funnet ut at mens guttene gjør det dårligere enn jenter i forhold til karakteren deres egne lærere gir dem så gjør guttene det nesten like bra som jenter på eksamener rettet av uavhengige lærere:

    http://www.dailymail.co.uk/news/article-2102759/Why-boys-failing-grade-classroom-Lack-male-teachers-reason-according-new-study.html

    I Norge får kvinner ekstrpoeng for å være kvinner ved inntakt til 136 studier, mens menn bare får det til 6 studier. Dette på tross av at rundt 50% flere kvinner enn menn tar høyere utdannelse. Det fører til at mange flere gutter enn jenter ikke får tatt en utdannelse de ønsker og som de er best kvalifisert til og mest motivert for. Det vil også ofte føre til at menn ikke får tatt noen utdannelse i det hele tatt fordi hvis de ikke får tatt den utdannelsen de ønsker så lar de heller være.

    Tilsvarende inntaksregler som favoriserer jenter på bekostning av gutter finnes i en rekke andre vestlige land. Tilsvarende legges vekten også på de tingene jenter gjør det godt på som karakterer gitt av primært kvinnelige lærere heller enn eksamener rettet av uavhenige og standardiserte tester som SAT testene i USA som gutter gjør det best på. SOm Susan Hoff Summers dokumenterer er dette villet politikk. Man har helt målrettet endret på ting for å hjelpe frem jenter:

    http://www.theatlantic.com/magazine/archive/2000/05/the-war-against-boys/304659/

    Denen Studien viser at med den leseopplæringsmetoden som var utbredt før 1970 så lærer gutter å lese BEDRE enn jentene og denne forskjellen holder seg gjennom videre skolegang så langt man har målt. Jentene gjør det også bittelitt bedre med den gamle metoden enn den man bruker i dag, men guttene gjør det som sagt mye bedre og bedre enn jentene. Denne faktoren alene er anntageligvis nok til å forklare enn svært stor del av gapet mellom gutter og jenters skoleprestasjoner.

    http://www.publications.parliament.uk/pa/cm200405/cmselect/cmeduski/121/5020702.htm

    Ser man leseopplæringsmetode, karakterdiskriminering, målemetodediskrimiering og inntaksdiskriminering og utpsyking av gutter samlet er det ikke vanskelig å forstå hvorfor gutter gjør det dårlig på skolen og tar så lite utdannelse.

    Jeg så en dokumentar for en del år siden om en skole i England som hadde klart å få guttene til å gjøre det like bra som jentene i alle fag. Metoden de brukte var en kombinasjon av å dele opp undervisning i kortere bolker som man skiftet mellom fordi guttenes fokus forsvant etter ca. 15 min, men ble bevart om man ledet oppmerksomheten over til noe nytt, kombinert med at læreren stilte langt flere spørsmål til guttene for å sjekke at de fulgte med og at man kontrolerte at lekser ble gjort i langt større utstrekning. Resultatet ble at jentene gjorde det akkurat like bra som før, mens guttenes karakterer ble like gode som jentenes.

    Poenget med alt dette er at det er åpenbart for meg at gutters dårlige skolprestasjoner er et utslag av pedagogikk som fungerer for jenter, men ikke for gutter og av direkte diskriminering fra kvinnelige lærere og rigging av målemetoder og inntaksregler. Før 1970 gjorde gutter det bedre på skolen enn jentene, men da brukte man en helt annen pedagogikk, man hadde langt flere mannlige lærere, man brukte en annen lesemetode og man psyket ikke ute guttene og påførte dem skam for å være gutter. Jenters dårlige prestasjoner ble så sett på som et utslag av diskriminering og man gjorde massive tiltak for å bedre dem og man lyktes. Når gutters skoleprestasjoner debatteres i dag og feminister argumenterer med at dette ikke er et utslag av strukturell diskriminering, men er utslag av guttenes individuelle handlinger mister jeg tillitt til at de er i stand til å se gutter og menns problemer og egentlig bryr seg om dem. Kan du forstå den reaksjonen?

    Helt frem til jeg var et stykke opp i tyveårene så hadde jeg utelukkende hørt om menn som slo kvinner og utelukkende sett statistikk over menns vold mot kvinner. Jeg hadde aldri hørt om kvinner som slo menn og aldri sett statistikk som viste det. Jeg hadde nesten utelukkende hørt om fedre som slo barn og bare såvidt fått med meg at unntaksvis kunne det kasnkje skje at en mor også gjorde det. Jeg var blitt innprentet et bilde om at mannen var en naturlig voldsmann som hvis han ikke ble kontrolert ville bruke vold mot kvinner og barn. Jeg hadde fått gjenntatte sterke signaler om at dette var noe som naturlig bodde i meg og ville slå ut om ikke jeg sterkt tok til meg kvinners signaler om at dette var galt. Kvinner derimot var naturlig gode og ikke voldelige og altid uskyldige og ville aldri gjøre at barn noe galt. Bare menn var i stand til å være skikkelig onde mot barn, bort sett fra noen ekstremt sjeldne tilfeller av helt forstyrrede kvinner.

    Så fant jeg ut at det statistisk sett er litt flere kvinner som slår partneren sin enn det er menn som gjør det og at faktisk er det mere partnervold i lesbiske forhold enn i heterofile og homofile parforhold. Faktsik er en kvinne tryggere i et forhold med en mann enn hun er med en kvinne. Jeg ble vanvittig provosert da jeg fant ut av dette. Her hadde jeg sittet med en dyp følelse av at noe var fundamentalt sett galt med meg på grunn av denne voldstendensen og udnertrykkertendensen i menn også var ikke kvinner det spør bedre. Spesielt ble jeg provosert på de mange lesbiske feministene som jeg hadde hørt argumentere for at kvinner burde søke seg til forhold med andre kvinner og til rene kvinnefellesskap for å slippe unna mannens voldelige ondsskap. Eksempler på lesbiske propoganda for at kvinner skal søke seg til rene kvinnefellesskap (permanent) finner du i dokumentaren kjønnskrigen som viser hvordan dette er en utrebdt holdning ved svenske krisesentre som er fulle av radikale lesbiske feminister med et rabiat hat mot menn. Lederen for svenske krisesentre sa rett ut at hun mente menn var dyr og ikke ordenltig mennesker slik som kvinner var. Gudrun Schuyman gikk ut og forsvarte henne som misforstått, men som du selv kan se var det akkurat det hun mente. At Schuyman forsvarer en slik ekstremist sier en hel del om klimaet i sverige ovenfor menn gjør det ikke?:

    Når menn påstår at mange feminister er kvinnehatere, ja det er det slike vi snakker om og det er jo åpenbart nok av dem når de har klart å monopolisere hele den svenske krissenterstrukturen.

    http://elusivewapiti.blogspot.no/2012/06/some-facts-about-domestic-violence.html

    http://dalrock.wordpress.com/2011/12/17/blowing-the-whistle-on-the-domestic-violence-research-paradigm/

    Sinnet mitt vokste enda mere da jeg fant ut at det ikke var far, men mor som oftest. Faktisk er sjansen for å bli slått av mor over 42% høyere enn for å ha bli slått av far:

    http://pub.nettavisen.no/nettavisen/innenriks/article1461322.ece

    HVordan er det mulig at dette er sannheten når jeg har vokste opp med å nesten utelukkende høre om menns vold mot barn. Hvorfor har aktivister for menns rettigheter mot presse staten til å bruke kjønnsnøytrale terme som familievold og foreldre vold i stedet for å bare snakke om fars vold når det er mødre som slår oftest? Hvorfor har fedre blitt demonisert som en trussel mot barn når mødre slår oftest?

    Dette er IKKE små problemer. Dette er forestillinger om menn og kvinner som har dramatiske konsekvenser for hvordan menn og kvinner oppfatter seg og hvordan safmunnet behandler dem. Jeg har båret en stor skam store deler av livet på grunn av det og jeg vet mange andre menn har opplevd det på lignende hvis. Selv de som ikke protesterer mot det kan du merke har en slags selvforakt ovenfor seg selv som menn på grunn av dette.

    Som det dokumenteres i forskningen jeg linker til ovenfor har feministiske forskere kjempet hardt i mot spredningen av disse tallene. De har brukt diverse forskjellige metoder for å få dem til som du kan lese om. Viktigst er imildertid at de forskerne og de feminsitene som har uttalt seg i medier utelukkende har snakket om menns vold mot kvinner og barn ikke det motsatte. Samtlige av disse forskerne og feminsitene har kjente til de reele tallene fordi de fleste undersøkelsene på feltet ser på vold fra begge kjønn og det er over 300 studier som dokumenterer kvinners vold. De har bare valgt å snakke utelukkende om menns vold. Dette på tross av at hvis barn skal beskyttes mot vold er det primært mor de må beskyttes mot.

    Dette var en første smakebit. Jeg skal gi deg mye mere dokumentasjon på diskriminering av menn når jeg har tid.

    Jeg forslår at du leser manifestet og helst også boken til den svenske jämstäldisten Pelle Billing:

    http://www.pellebilling.se/wp-content/uploads/Manifest_Pelle_Billing.pdf

    Han definerer seg som jämstäldist fordi han tror på likestilling, men er uengi med dagens feminister i hva det innebærer. Les også gjerne den siste boken til Pär Ström. Det er en hel bok fylt utelukkende med dokumentasjon på hvordan menn i Sverige blir formelt juridisk diskriminert.

  7. LIkestillingsmedister | Svar

    Hvordan oppleves det egentlig å være mann i hverdagen? Er den full av privilegier slik feminister tror? Her er erfaringen til to mennesker som vet både hvordan det er å være kvinne og mann. En som har gått fra kvinne til mann og en som har gått fra kvinne til å utgi seg for å være mann og så igjenn fremstå som kvinne:

    http://www.avoiceformen.com/misandry/chivalry/from-woman-to-man-to-red-pill/?utm_source=dlvr.it&utm_medium=twitter

    http://www.nytimes.com/2006/01/22/books/review/22kamp.html

  8. […] heller ikke sjeldne. Til neste gang sjefen, faren eller venninnen din ytrer setningen kan du ty til Cathrine Holsts tips (via Marta Breen): «Hva mener du spesifikt? Hvilke maskuline verdier er det som har gått tapt? […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: