Har skilsmissen et ufortjent dårlig rykte?

Hvor du enn snur deg ser ligningen slik ut:

Ekteskap = lykke.

Skilsmisse = nederlag.

Men i et globalt og historisk perspektiv burde vi kanskje ha feiret de høye skilsmissetallene?

For er ikke dette et tegn på at vi i dagens samfunn er relativt frie individer, og ikke lenger underlagt en nåde fra kirke, stat eller ektemenn? Ja, bare sånn for å se litt positivt på det.

Her er min artikkel om skilsmisse som sto på trykk i dagens VG:
(saken fortsetter)

En hyllest til skilsmissen

 – Min mann og jeg skal skilles.

– Oi! Ja, gratulerer, da!

Skilsmisser er sørgelige saker. Ikke minst for barna.

Jeg husker fremdeles da jeg som sju-åtteåring, og relativt nyflyttet fra drabantby-Oslo til småbyen Larvik, fikk hilse på foreldrene til en av mine klassevenninner. Da det i samtalen kom fram at jeg levde med en stefar i huset, fikk min venninnes mor en bekymret mine i ansiktet.

– Åh, så du er et skilsmissebarn? spurte hun.

– Neida! Mine foreldre var aldri gift! svarte jeg. Nærmest triumferende. For én ting hadde jeg fått med meg: ”Skilsmissebarn” var et dårlig stempel.

Det er altfor lett å få innvilget skilsmisse i dag, skrev teolog Espen Ottosen i Aftenposten i forrige uke. (13.03.) Ettersom et samlivsbrudd fører til økonomiske tap for samfunnet, bør man komme opp med en bedre begrunnelse enn at man ikke lenger elsker hverandre, hevdet han.

Dette med at folk bør holde sammen for å ikke belaste samfunnet økonomisk, var en ny vri. Skilsmissen er allerede innhyllet i en mørk og problemorientert aura. Ordet knyttes til sorg, skam, utroskap og triste barnefordelingssaker.

Men har skilsmissen fått et ufortjent dårlig rykte?

Det mener de svenske forfatterne Maria Sveland og Katarina Wennstam, som har redigert antologien ”Happy Happy: en bok om skilsmässa” (Bokförlaget Atlas, 2011). Her deler ti kjente kvinner sine personlige skilsmissehistorier. Felles for alle er at de mener livet ble bedre etter bruddet. Forfatternes mål er å nyansere og komplettere det helsvarte bildet, gjennom å fortelle om gleden og styrken som også kan komme ut av et ekteskapsbrudd. De peker dessutenpå paradokset ved at vi tviholder på den romantiske dyrkingen av kjernefamilien, samtidig som alle er klar over at nær halvparten av alle ekteskap går i oppløsning.

Nettavisa Huffington Post lanserte nylig en ny fast skilsmisseseksjon under slagordet: ”Marriages come and go, but divorce is forever”. Her får nyskilte økonomiske råd fra advokater, inspirasjon til å komme seg videre eller de kan lese litt sladder om kjendisenes skilsmisser.

Kritikerne kom raskt på banen og viste til forskning om smitteeffekt.

Forfatterne av ”Happy, Happy” ble også utsatt for sterk kritikk. Et par av anmelderne i de største svenske avisene virket rent ut aggressive.

”Hvorfor ble dere gift i utgangspunktet?” spurte Aftonbladets journalist, før hun slo fast at bidragsyterne bare hadde skilt seg for å kunne feste mer, reise på charterferie og ha tilfeldig sex.

Expressens anmelder mente kvinnene virket selvopptatte, og at boka framsto som reinspikka skilsmissepropaganda.

”Heltinnen gråter littegrann, men lærer seg fort å spille gitar, nyte sin nyvunne frihet med sine fantastiske, støttende venninner, samt treffer en masse vidunderlige elskere,” skrev han sarkastisk.

Dette var et tydelig spark i retning av Maria Sveland og hennes bidrag i boka. Hun skriver at det å bryte ut av tosomheten, ikke gjorde henne ensom slik hun hadde fryktet. Tvert imot, det åpnet døra for nye vennskap, mer nærhet og ja, mer sex.

Det er ikke første gang Svelands utspill om familieverdier vekker negative reaksjoner. Hun har vært en kontroversiell stemme i svensk offentlighet siden brakdebuten ”Bitterfitte” i 2007, en selvbiografisk historie om hvor vanskelig det er å leve opp til sine idealer om likestilling når barna kommer.

Hun har blitt en slags frontfigur for en generasjon kvinner, som er oppdratt til å tro at likestillingen er i havn, men som desillusjonert må innse at detfremdeles er et stor forskjell mellom forventningene til mødre og fedre. Og hun beskriver den ambivalente følelsen av å rives mellom kjærligheten til barna, og ønsket om å få lov til å vokse som individ og yrkesmenneske like mye som mannen.

Det er så mye med Maria Svelands forfatterskap og den påfølgende debatten, som trigger meg.

Som henne er jeg født midt på det politiske søttitallet, den gangen de konservative familieverdiene ble utfordret for første gang.

Jeg rødmer nesten av gjenkjennelse når hun beskriver sine dagdrømmer om å få være med på det opprøret. For er det ikke litt urettferdig at våre mødre fikk være radikale, løsslupne og hårete, og kjenne samhørigheten i en stor fet kvinnebevegelse, mens vi måtte vokse opp i ”et antifeministisk, engstelig 80-tall der alt var mørkeblått, til og med maskaraen?” (”Bitterfitte”)

Og i dag skal vi altså være småbarnsforeldre i et klima som dyrker store hvite bryllup, cupcakes og hjemmestrikk. Der barna igjen skal døpes med brask og bram, og der våre venner har begynt å samle på sølvtøy og legger ut lange ønskelister på Glasmagasinet.

Ikke rart man føler seg snytt i blant.

Du skal lese ”Happy Happy” med en stor porsjon motvilje for å unngå å se bokas mange nyanser. Selv om det drikkes et glass champagne eller to, finner du både sorgen, skyldfølelsen og uroen for barna, som preger mange skilsmisser.

Men noen vil alltid kjenne en ubehagelig ryggmarksrefleks når skriveføre, hvite middelklassekvinner forsøker å si noe om sin egen livssituasjon.

Her hjemme så vi dette da NRK-journalistene Anne Lindmo og Helle Vaagland ga ut boka ”Heia Mamma” for noen år tilbake. De beskrev den iblant sjokkartede overgangen mange i vår generasjon opplever, når mammaidentiteten plutselig skal inntas etter et langt voksenliv som frie og selvstendige kvinner.

”Hva sutrer de for?” spurte Adresseavisas politiske redaktør, og lekset opp for dem at alt var mye verre i gamle dager. For ikke å snakke om i andre land! En barnelege, som ikke hadde lest boka, stemte i, og karakteriserte forfatterduoen som ”ureflekterte og patetiske”.

I blant får jeg følelsen av at hver gang noen klarer å sette ord på de tankene som raser rundt i hodet mitt en søvnløs nattetime – så sables de ned med beskyldningen om å være navlebeskuende.

Hvis du legger ut et bilde på Facebook av en tilsynelatende lykkelig kjernefamiliesøndag, får du tommelen opp. Forsøker du derimot å si noe om de doble følelsene som ligger bak denne illusjonen, får du beskjeden: ”Hold kjeft, sutrekjerring!

Jeg tror ikke vi risikerer noen smitteeffekt, selv om vi justerer forestillingen om at enhver skilsmisse er som en trafikkulykke.

Nye generasjoner skal stadig prøve å finne seg til rette i sine roller som partnere, mødre og fedre, og i en tid med et enormt fokus på vellykkethet, er behovet for motstemmer stort. De som tør å blottstille seg selv og sitt familieliv, som pirker i lykken, og viser fram en hårete armhule i ny og ne. Slik at vi alle føler oss mindre alene.

Og kan det egentlig kalles sutring? Å fortelle om andre sider av familielivet enn dem vi ser i de glansede mammabladene?

Jeg vil kalle det mentalhygiene.

15 svar

  1. Å skille seg er absolutt det smarteste jeg har gjort. Ikke lett, men verdt det!

  2. Kari Morthensen | Svar

    Har noen skrevet bøker om skilsmisser sett med barnas øyne – gjerne etter at de er blitt voksne? Mange kvinner skriver om sine egne skilsmisser. Hva med en bok om hvordan vi opplevde våre foreldres skilsmisser? Jeg tror det kunne bli mange forskjellige og nyanserte historier.

    1. Godt poeng Kari – og godt nytt år også

  3. Jeg er for så vidt enig med Ottosen i at folk bør være mer kritiske til hvorfor de gifter seg og med hvem. Det er der vi må starte.

    Jeg tror ikke vi tilfører noe godt ved å tviholde folk fast i ekteskapene, selv om enkeltmenneskers valg betyr noe for resten av samfunnet. For hvordan er det å leve i en familie der ingen har det godt?

  4. […] Breen har i dag ett blogginnlegg som heter «Har skilsmissen et ufortjent dårlig ryktet?».  Det innlegget handler vel i hovedsak om at ekteskapet ikke er som man tror fordi alle skal […]

  5. Mye negativt kan sies om den katolske kirke, men en ting som er skikkelig bra, er et krav om et ganske langt og omfattende obligatorisk ekteskapskurs før noen får gifte seg i kirken. Det er ikke lett å leve sammen, og vi har litt flere valg i dag, noe som gjør det enda vanskeligere.
    Mener forøvrig det er endel statistikk som viser at for kvinner er det ikke nødvendigvis særlig lurt å være gift: Kortere levetid for gifte kvinner enn enslige, lenger levetid for gifte menn enn enslige, kvinner i dårlige ekteskap mer stressa enn menn i dårlige ekteskap osv. Orker ikke lete fram statistikkene nå, så det kan tenkes at jeg husker feil.

  6. mektige matryoshka | Svar

    «Og kan det egentlig kalles sutring? Å fortelle om andre sider av familielivet enn dem vi ser i de glansede mammabladene?

    Jeg vil kalle det mentalhygiene.»
    Hurra! Og takk! Jeg blir så glad av å lese dette. Jeg opplever det i alle fall slik at kjernefamilien fremdeles står bunnsolid som ideal i dagens Norge, noe som er trist ettersom den på langt nær er den eneste familieformen. Vi kunne i høyeste grad hatt nytte av å diskutere begrepet familie mer, og boken Bitterfitter av Maria Sveland som du refererer til burde vært pensum på videregående!

  7. mektige matryoshka | Svar

    «Og kan det egentlig kalles sutring? Å fortelle om andre sider av familielivet enn dem vi ser i de glansede mammabladene?

    Jeg vil kalle det mentalhygiene.»

    Hurra! Og takk. Jeg blir glad når jeg leser dette. Vi kunne med fordel hatt godt av å nyansere begrepet familie her i landet. Kjernefamilien står fremdeles bunnsolid som institusjon selv om mange mennesker lever utenfor denne konstellasjonen. Dette reflekteres i lovverk, media osv… Det er trist. Og apropos Maria Sveland; Bitterfitte burde være obligatorisk pensum i den videregående skole. Right to the point!

  8. Jepp, dårlig rykte. Jeg trodde også at skilsmisse var mye vanskeligere enn det var. Er superglad for at jeg «skilte» meg. Vi skiltes heller ikke som uvenner, selv om jeg «traff en annen». Å skilles som uvenner tror jeg er hovedgrunnen til at barna lider under skilsmisse. Venter vi for lenge med å skille oss, og i stedet går og knager på hverandre år etter år, er det nok vanskeligere å få en lykkelig skilsmisse. Hell ut melka når den begynner å lukte, sier nå jeg. I stedet for å late som den fortsatt smaker godt.

    1. Hei Line. Nå som du har funnet ut at å skille seg ikke er så vanskelig. Hvor lenge tror du det blir til neste gang du gjentar det?

  9. Jeg kaller det manglende innsikt i hva ansvar – for andre – innebærer.

    1. Høres ut som ditt ekteskapet er et pliktløp, Idar. Hva lærer dine barn om dyp og ekte kjærlighet?

      1. Jeg tror om du vil lykkes som coach og rådgiver Line så bør du være mer observant på forhold og argumenter som gjør at du går i forsvarsposisjon. Lykke til.

      2. Uenig igjen, Idar. Det er viktig å argumentere for det jeg mener, spesielt når jeg ønsker å oppmuntre folk til å ikke godta et middelmådig liv, for det kan bli mye bedre. Vi har så mange fordommer mot skilsmisser og det er synd. Det skaper mye unødig lidelse. Noen ganger er skilsmisse det beste for både for barn og vokse. Som du også kan lese på skilsmisse.net : «Det skadelige er ikke det at foreldrene skilles, det skadelige er å leve i en krigssone.» Mitt motto er: Du blir verken lykkelig gift eller lykkelig skilt med mindre du respekterer og elsker din partner.

  10. Godt skrevet! Herrrlig lesning!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: