Hvor ble det av alle heltinnene?

Artikkelen sto på trykk i VG fredag 16. mars

Jeg har funnet meg et nytt forbilde! Og jeg er nesten forelska i Caitlin Moran. Gode heltinner vokser nemlig ikke på trær.

Den britiske journalisten Caitlin Moran gjør stor suksess med sin debutbok ”Kunsten å være kvinne”, som utgis på norsk denne uka. Boka er en blanding av selvbiografi, feministisk kampskrift og et forrykende standup-show.

Hør bare:

”Uten feminismen ville vi ikke fått lov til å diskutere kvinnens plass i samfunnet. Vi ville vært for opptatt med å føde barn ved komfyren – bite hardt i en tresleiv for ikke å forstyrre mennenes kortspill.”

”Glasstaket er vanskelig å se fordi det er av glass. Praktisk talt usynlig. Det vi trenger, er flere fugler som flyr over det og driter på det, sånn at vi kan se det ordentlig.”

(Saken fortsetter:)

Moran synes feminismen er for viktig til å bli overlatt til akademikere, og hun håper vi snart klarer å ta det belastede ordet tilbake. For vi trenger det sårt! Kvinners motvilje mot å bruke ordet ”feminist” er bare sørgelig, mener hun. Tenk om det i 1960-årene var blitt moderne for svarte å si at de ”ikke var interessert i borgerrettigheter:” ”Nei! Jeg har ingen sans for borgerrettigheter! Denne Martin Luther King er altfor høyrøstet. Han bør oppriktig talt roe seg litt ned.”

”I en alder av femogtredve er brystene mine fremdeles som ferskener. Men den typen ferskener som du finner i bunnen av veska, etter å ha glemt at du la dem der.”

Vi er like gamle, Caitlin og jeg. Og vi har mange av de samme referansene. Som 12-åringer var vi småforelska i Chevy Chase. Og vi jugde litt i vår egen dagbok, så ikke dagboka skulle synes synd på oss. Men den viktigste fellesreferansen er kanskje at vi begge identifiserte oss med indiekulturen, og omfavnet grungen da den dukket opp tidlig på 90-tallet.

Man kan si mye rart om grungeperioden – noe man også har gjort. Men når jeg ser på det enorme perfeksjonspresset unge jenter utsettes for i dag, fremstår min egen tenåringstid som en befrielse. For vi fikk liksom litt mer slakk den gangen. Vi kjøpte klærne våre på loppis, eller enda bedre: UFF, og skrøt av hvor billig vi hadde fått antrekket. Vi farga håret selv og dreit i om det så naturlig ut. Ingen hadde hørt om brasiliansk voksing. Vi lo av folk som gikk på helsestudio. Hadde vi et par ekstra kilo, var de godt kamuflert under overdimensjonerte hettegensere. Og du visste alltid at uansett hvor mye du dreit deg ut i helga, så var du en engel i forhold til Courtney Love.

Om Caitlin Moran vil klare å beholde sin posisjon som feministforbilde, gjenstår å se. Mange har falt ned fra den tronen før henne.

Linda Skugge for eksempel. Hun ble et fenomen i Sverige da hun som 19-åring begynte som spaltist i avisa Expressen. Med sitt sortfargede hår, sterke øyesminke og nokså aggressive tone, kunne man nesten tro Stieg Larsson var inspirert av henne da han skapte Lisbeth Salander.

Jeg intervjuet Linda da hun var redaktør for den mye omtalte feministantologien ”Fittstim” i 1999, og husker at jeg ble imponert av hennes kompromissløshet. Hun virket ikke redd for noen ting. For å protestere mot det konforme skjønnhetsidealet, lot hun seg fotografere i undertøyet i magasinet Bon. Og der står hun, rett opp og ned, uten sminke, velvillig lyssetting eller retusjering. På tide å ”reclaime” kvinnekroppen! sa Linda.

I april 2006 smalt det: ”Linda Skugge abdiserer som feminist.”

Årsaken var at så mange misforsto begrepet og trodde hun var en mannshater. Nå var hun gift, hadde tre barn og følte seg låst i en feministrolle som ikke gagnet henne.

”Därför slutar jag nu att kalla mig feminist. Feminist som ord funkar inte”, skrev Skugge. Samtidig langet hun ut mot de svartkledde emo-ungdommene som så opp til henne, ba dem klippe håret og skaffe seg en jobb.

Mange kvinnelige bloggere uttrykte stor skuffelse:

”Linda Skugge er/var mitt største idol en stund. Jeg avguder hennes samlede kronikker 95-97 eller hva den het, og ”Akta er killar”-boken. Så himla bra var hun. Og nå er hun bare kjedelig og feig. Bu!”

Skugges eget forbilde, litteraturviteren Nina Björk, har også havnet i unåde hos en del feminister. Hun fikk et gjennombrudd med boka ”Under det rosa teppet” (1996), der hun tok et oppgjør med den moderne feminismens blodfattighet. I dag blir hun derimot beskyldt for å være en nykonservativ livmorfeminist, etter diverse utspill om at kvinner svikter sine barn når de plasserer dem i barnehagen for å dyrke egne karriereambisjoner.

Det danske feministikonet Suzanne Brøgger har heller ikke sluppet unna svikerstempelet. For etter å ha inspirert en hel generasjon med sin gjennombruddsbok ”Fri oss fra kjærligheten” (1972) – der hun angrep ekteskapets nedbrytende strukturer – gikk hun hen og fikk seg sin egen kjernefamilie. Bu!

Stakkars Brøgger, hun hadde aldri noe ønske om å være profet. Og jeg unner henne absolutt både mann og barn. Likevel kjenner jeg igjen den skuffede følelsen mange får, når du opplever at den du ser opp til svikter sine idealer. Det er for eksempel alltid litt trist når en av de ytterst få plus size-modellene i moteverden, plutselig dukker opp nyslankede i størrelse XS. For eksempel Sophie Dahl og Chrystal Renn.

Det stikker også litt i sjela når en av de tøffeste damene du vet om, stiller opp på lettkledde bilder for å fortelle verden at de har gått ned tjue kilo. Slik Anne Kat. Hærland gjorde for noen år siden. Eller når Christine Koht står fram i Birken-blekka (Dagens Næringsliv) med sin personlige trener og forteller hvordan hun har trent bort sine myke former.

Misforstå meg ikke, jeg har ingenting i mot veltrente jenter! Absolutt ikke. Det er bare det at det er så deilig å kunne se opp til et menneske som ligner deg selv, bare en liten smule. Å få lov til å se ett eneste dissende lår på trykk, eller en koselig, rund og myk jentemage. I ny og ne. Uten at de blir brukt som illustrasjonsfoto til en artikkel om slankeoperasjon.

Selv om statistikken på den ene siden viser at nordmenn stadig blir tyngre, er aksepten for våre ekstra kilo mindre enn noen gang. Vi er i ferd med å utvikle en slags nulltoleranse for overvekt. Dersom en idealistisk redaktør likevel insisterer på å trykke et bilde av en fyldig dame i et moteblad, roper mobben hissig: ”Vet du ikke at midjefett er HELSEFARLIG!!”

Innerst inne vet vi at uansett hvor mye myndighetene ønsker å presse oss alle inn den samme fysiske malen, vil de ikke lykkes. Noen vil alltid stå utenfor. Også i oppvoksende generasjoner vil det være grupper som ikke identifiserer seg med dagens kjernesunne, langrennsidealiserende, Kari Jaquesson-offentlighet. Disse ungdommene trenger også forbilder.

Det er et minefelt å skulle være et forbilde for andre. Før eller siden vil du skuffe noen. Men som regel, når man ligger der ensom, vonbroten og lei, og føler at alle de tøffe jentene har svikta, da dukker det plutselig opp en ny. Akkurat nå heter hun Caitlin Moran. Og hun kan kunsten å trøste:

”Hvis du finner en kjole du ser fin ut i, og du kan løpe opp tre etasjer i trappen, er du ikke tjukk.”

3 svar

  1. Du er min heltinne, Marta! Jeg synes du skriver veldig bra om feminisme og populærkultur.

    1. Tusen takk for det, Helene! Veldig hyggelig å høre.

  2. […] k r i t i s k Bokbudeiene Bokugla Frk. Jørgensen leser bøker og sånn Ylvalias univers I bokhylla Marta Breens blogg Kajas […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: