Sommerens slagord «Mer demokrati, mer åpenhet» er allerede blitt en klisjé. Og i dag skriver Aftenposten at Norge tvert i mot blir et stadig mindre demokratisk land.
Årsaken er blant annet at vi gjennom EØS-avtalen får tredd en rekke lover og regler nedover hodet, uten at de folkevalgte har noe de skulle ha sagt.
Det er 18 år siden EØS-avtalen ble inngått, men foreløpig har vi ikke hatt en skikkelig offentlig debatt om de til dels dramatiske konsekvensene.
Jeg gjorde meg forøvrig noen tanker om demokratiunderskudd i min siste bok, ”Rosa streker, røde tall”.
Her er et lite utdrag:
(artikkelen fortsetter)
En mandag morgen i august 2005 gjorde mange osloborgere store øyne da de travet gjennom sentrumsgatene på vei til jobb. I løpet av helgen hadde nemlig et titalls selvlysende reklametårn vokst opp fra asfalten. Hvert av tårnene ruvet fire og en halv meter over bakken.
Dette var ikke en del av Oslo kommunes «Pimp our City»-kampanje, for dem som må ha trodd noe slikt. Søylene dukket opp fordi Hafslund Energi hadde inngått en avtale med den franske reklamegiganten JCDecaux. Den gikk ut på at sistnevnte skulle vedlikeholde Hafslunds mange nedstigningstårn, mot at de fikk selge reklameplass på søylene.
Det var imidlertid mange i Oslo som reagerte negativt på den voldsomme endringen i bybildet. Byens allerede trange fortau ble brått enda trangere. Mange beboere fikk nattesøvnen forstyrret av det sterke lyset som sto på døgnet rundt. Noen hevdet at søylene sperret utsikten og var trafikkfarlige, mens andre igjen klaget over visuell forsøpling av det offentlige rom.
Ganske snart fikk de misfornøyde innbyggerne støtte fra politikerne. Det viste seg nemlig at reklameavtalen aldri hadde vært oppe til debatt. Byens Høyre- og Frp-byråd hadde gitt prosjektet tommelen opp uten å rådføre seg med bystyret, slik de normalt skulle ha gjort.
Allerede i oktober samme år vedtok derfor bystyret å pålegge byrådet å få fjernet reklametårnene igjen. Men dette viste seg å være lettere sagt enn gjort. Det er nemlig ikke uten grunn at JCDecaux er blitt Europas største aktør innen utendørsreklame, med en årlig omsetning nær 17 milliarder kroner. Selskapet rustet seg til kamp for å beholde sine inntekter, og kommunen måtte ut i en lang og kostbar forhandlingsrunde. I mellomtiden ble tårnene stående i bybildet. Mot slutten av 2009 ble det endelig klart at kommunen måtte betale franskmennene 40 millioner kroner i kompensasjon.
Hvorfor forteller jeg denne triste historien fra hovedstaden?
Jo, fordi den kan stå som eksempel på en tidstypisk tendens:
Våre folkevalgte organer tappes for makt.
Det var i alle fall konklusjonen i det femårige forskningsprosjektet «Makt- og demokratiutredningen», som ble sluttført i 2003. «Demokratiunderskudd» ble fenomenet kalt. Stadig mer makt flyttes fra folkevalgte politikere til organer med helt andre interesser enn å tekkes norske velgere. For eksempel håndplukkede konsernstyrer, EU-direktiver, innleide konsulentfirmaer, businessmenn som leker byplanleggere og altså: energileverandører.
I juni 2005 skulle endelig Maktutredningens fem år lange arbeid – som besto av mer enn 50 publiserte bøker, 75 rapporter og én stortingsmelding – opp i Stortinget. Og fordi konklusjonen om et svekket demokrati var så dramatisk, ble det satt av god tid til debatten, og salen var fullsatt.
Neida! Dette var bare en ønsketenkning fra forskernes side. Stortinget hadde satt av tre timer til saken, men presidentskapet mente det fikk holde med to. Og det var kun et titalls stortingsrepresentanter som møtte opp.
Leder av Maktutredningen, professor Øyvind Østerud, kommenterte den labre interessen slik:
– Det virker som om det å sette i gang en maktutredning er langt viktigere enn resultatet. Det har symbolverdi og gir inntrykk av handlekraft og vilje. Når resultatene kommer, blir det brysomt.
Da jeg først ble oppmerksom på fenomenet demokratiunderskudd, begynte jeg å legge merke til det overalt. Ta Larvik for eksempel, byen jeg vokste opp i. Du kjenner vel Larvik? Den lille vestfoldbyen som har skjenket oss Farris, Thor Heyerdahl, Mille-Marie, Muffe og Gækki. I de årene jeg bodde der, skjedde det ikke stort. Hvert år lå den største spenningen i om hvorvidt bøkeskogen skulle bli grønn til 17. mai. Det ble den alltid. Men for noen år siden fikk byen en makeover. Ny havn. Bystrand. Spahotell. Kulturhus. Det ble satset friskt på hvert gatehjørne. Og resultatet var veldig bra. Men så begynte de negative oppslagene i lokalavisa. Som da det kom fram at byens høyreordfører disponerte en kommunal millionkonto med det fengende navnet «Branding Larvik», uten at verken rådmann eller kommunestyret ante hva den dreide seg om. Kommunerevisjonen visste ikke engang at kontoen eksisterte, fordi ordføreren førte regnskapet selv.
Hva pengene ble brukt til? Blant annet til å kjøpe lindetrær til 5000 kroner stykket, fra selskapet Vestfold Blomst – som ordføreren er deleier i.
Mer oppstyr ble det da det ble kjent at utvalgte kommunepolitikere – ordfører, varaordfører, rådmann og gruppeledere – hadde jevnlige møter i et lukket rom kalt «dialogforum». Der ble mange viktige saker avgjort lenge før de kom til offentlig behandling i kommunestyret. Én politiker fortalte at forumet ble brukt til å ta viktige beslutninger basert på ordførers muntlige redegjørelse, og at dette skjedde uten skikkelig saksforberedelse, uten annonsering av møtet og uten protokoll. Etter at en sak var «sondert» i dialogforumet, ble det svært ubehagelig å skifte mening når temaet kom opp i kommunestyret.
Nei, det er liten tvil om at det å være valgt av folket ikke har den samme susen som tidligere. Da bladet Kapital foretok den årlige kåringen av Norges mektigste kvinne i 2011, var det ikke Kristin Halvorsen, Liv Signe Navarsete eller en annen folkevalgt politiker som gikk til topps. Vinneren var NHO-direktør Kristin Skogen Lund. Selv kommenterte hun seieren slik:
– …det fine med den utnevnelsen er at den sier noe om næringslivets posisjon.
(…)
– Demokratiunderskudd! tenkte jeg også da jeg leste Aftenposten en novemberdag i 2010. Der sto det nemlig at den norske regjeringen hadde fått streng beskjed om at EU ikke lenger vil tillate vårt forbud mot alkoholreklame. De vil tvinge Norge til å akseptere alkoholreklame på TV, når kanalen sender fra et annet land, slik blant annet TV3 gjør. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen reiste til Brussel, der hun forsøkte å forklare utenlandske byråkrater at reklameforbudet er en viktig del av norsk helse- og alkoholpolitikk. Men ifølge EU-kilder er dette allerede en tapt sak for Norge.
Den samme novemberuka fikk vi nok et eksempel på demokratiunderskudd. Da la nemlig Riksrevisjonen fram en rapport som viste at statlige lederlønninger hadde økt dobbelt så mye som i det private i løpet av de siste to årene. Dette til tross for at regjeringen har vedtatt at ledere i statlige selskaper ikke skal være lønnsledende.
– Alle ledere i offentlige og private foretak må vise moderasjon fordi det motsatte vil undergrave respekten for moderasjonslinja. For lederne i helsesektoren er dette ekstra viktig, har Jens Stoltenberg uttalt.
Men det er som kjent verken statsminister eller helseminister som bestemmer lønnsnivået, det er foretaksstyrene. De hevder at dersom man ikke kan tilby såkalt markedslønn, vil alle de kloke hodene forsvinne til utlandet. For det er visstnok svært mange selskaper rundt i verden som bare sitter og venter på en anledning til å kapre norske næringslivsledere.
Da helseforetakene ble dannet, fikk alle de regionale direktørene godt over en million kroner i begynnerlønn. Dessverre for mange av de nye helsesjefene har de aldri kommet seg lenger enn startlønna, gjennomtrekken er nemlig forbløffende stor i disse stillingene. I løpet av reformens fire første år forlot hele 31 direktører sine stoler. Og siden har sjefshodene rullet kontinuerlig, på grunn av alt fra milliardunderskudd til dårlig lederstil og grove feilvurderinger som har krevd menneskeliv.
Men «straffen» har nok ikke svidd nevneverdig, ettersom de fleste direktørene har fått fortsette et annet sted i foretaket med samme lønn – ofte rundt halvannen million kroner i året. De få sjefene som har forlatt skuta, har alle fått med seg solide sluttpakker. For eksempel den tidligere toppsjefen ved Vestre Viken helseforetak, Erik Omland, som var den øverst ansvarlige for ventelistejukset på Sykehuset Asker og Bærum. Etter at oppstyret hadde lagt seg, forsvant han ut med 2,2 millioner kroner i sluttpakke. Som et klapp på skulderen ble han deretter tilbudt en prosjektdirektørstilling hos sykehuseieren, Helse Sør-Øst.
Ifølge en utregning Aftenposten gjorde av den ekstra pensjonen de tre øverste sjefene i Helse Sør hadde forhandlet seg fram til (12 millioner kroner), tilsvarte dette så mye som 160 hofteoperasjoner ved private sykehus.
Litt usaklig å bruke hofteoperasjoner som målestokk, vil kanskje noen hevde. Ikke jeg! Jeg synes hofteoperasjoner er en glimrende måte å sette ting i perspektiv på. Se bare:
* Avsatte pensjonsmidler i 2009 for konsernsjef Svein Richard Brandtzæg, i statlig eide Norsk Hydro: ca. 20 millioner kroner. Eller 267 hofteoperasjoner.
* Kompensasjon til fransk reklamefirma for å fjerne stygge søyler i byen: 40 millioner kroner.
= 533 hofteoperasjoner.
* Oslo kommune ville bygge sykehjem i Spania i 2006, men bomkjøpte en tomt som var regulert til olivenlund: 30 millioner kroner.
= 400 hofteoperasjoner.
* Oslos nye billettsystem Flexus skulle stå klart i 2005, men absolutt alt gikk galt. Foreløpig prislapp: Rundt 600 millioner kroner.
= 8000 hofteoperasjoner.
Vel, vel, nok om vonde hofter. Nå føles det nemlig som om tiden er inne for å spørre:
– Hvem er de egentlig, disse ikke-folkevalgte? De som bestemmer både lønnsnivået og det meste annet i dagens Helse-Norge?
Spørsmålet er komplekst, og jeg kunne sikkert ha brukt lang tid på å kartlegge dette. Men det orket jeg ikke, så jeg fant i stedet fram maktlista til nyhetsavisen Dagens Medisin. De utarbeider med jevne mellomrom en rangering over de 100 mektigste menneskene i Helse-Norge.
Til tross for påstandene om økt pasientmakt og «patient empowerment», er det ikke så overraskende at ikke et eneste navn på maktlista kan sies å representere den vanlige pasienten. Makteliten er heller ikke representative for nordmenn generelt – det fant jeg ut etter å ha gjort noen søk i skattelistene:
Gjennomsnittlig 2008-lønn for den norske mann og kvinne:
245 900 kroner.
Gjennomsnittlig 2008-lønn for de 50 mektigste i Helse-Norge:
1 012 047 kroner.
De som bestemmer i Helse-Norge, tjener altså over fire ganger så mye som nordmenn flest.
En annen ting de har til felles, er nærhet til helsetilbudene. Hele 41 av de 50 mektigste helsetoppene bor i Oslo-området, noe som betyr at avstanden til nærmeste sykehus er noen få minutter.
Én av dem er Hanne Harlem, styreleder i Helse Sør-Øst, og nummer 12 på maktlista. Hun var for øvrig også statsråd i Ap-regjeringen som innførte sykehusreformen. Etter at hun tok over sjefsjobben har helseforetaket vedtatt å legge ned lokalsykehusene Farsund, Mandal, Stensby, Sandefjord og Aker, de fleste til store protester fra lokalbefolkningen. Selv bor hun i Holmenkollåsen og har ni minutters reisevei til nærmeste sykehus.
Gjennom styrelederjobben i Helse Sør-Øst har Hanne ansvaret for helsetilbudet til 2,7 millioner mennesker, noe som vil si 56 prosent av landets befolkning. Det er mer enn bostedsadressen som skiller den ikke-folkevalgte sjefen fra alle hun skal representere. For eksempel står hennes advokatektemann oppført med en årsinntekt på rundt 22 millioner kroner, noe som gjør at deres inntekt ligger omtrent 4600 prosent over lønna til et mer ordinært norsk par.
Men hva er egentlig dette for en snuskejournalistikk? Grave i folks privatøkonomi på den måten? Kan dette ha noen betydning i sammenhengen?
Kanskje ikke. Det er imidlertid liten tvil om at mulighetene i et stadig mer sammensatt helsemarked fortoner seg annerledes for familien Harlem, enn for oss andre. Det er for eksempel lite sannsynlig at noen i familien Harlem vil bli stående i en flere måneder lang helsekø, når det private tilbudet er så stort som i dag.
Det finnes også et økende antall tilleggstjenester man kan betale for innenfor det offentlige helsevesenet. I 2003 ble det kjent at Hanne Harlem, og hennes mer kjente storesøster Gro, hadde gått til det uvanlige skrittet å engasjere en privat, personlig assistent til sin mor, mens hun bodde på Madserud sykehjem. Når en av landets mest kjente Ap-familier velger å supplere omsorgen Oslo kommune tilbyr med en privat tjeneste, kan man jo lure på om de selv mener at den offentlige eldreomsorgen er god nok?
(…)
Marta Breens blogg 