Herregud, er vi blitt til Mickan og Fredde?

Julestemningen er i ferd med å forsvinne her oppe på Manglerud. Riskremen er spist opp, plenen er grønn og ungene leker i sølepyttene.

Her er forøvrig min tilstandsrapport fra drabantbyåret som gikk – en artikkel som nylig sto på trykk i Kamille Mor & Barn:

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli en såkalt ”mallrat”, som det heter i USA. En kjøpesenterrotte, altså. Det vil si en person som henger på det lokale kjøpesenteret selv om hun ikke har noe spesielt ærend. Men sånn har det altså blitt. Jeg trasker rundt i sirkel på Manglerud Senter flere ganger i uka. Jeg har sett hvert eneste klesplagg i stativene til Lindex. Jeg er på nikk med kassadama på Meny og et par av stamgjestene på kafeen. Det hender jeg setter meg ned der for å drikke kaffe, selv om jeg egentlig ikke har lyst på. Og noen ganger henter jeg fireåringen tidlig i barnehagen, bare fordi jeg savner noen å prate med.
Det er så kjeeedelig å ha mammaperm!
Sånn! Der fikk jeg sagt det.
Jeg vet at jeg heller burde brukt tiden på å trave rundt Østensjøvannet, som ligger rett ved oss, og dermed kommet i litt bedre form. Men man kan faktisk bli lei av svaner og sothøner også.

(artikkelen fortsetter)

I det siste har jeg lagt merke til at det har skjedd noe med alle ekspeditørene på kjøpesentrene. Før sa de bare ”Hei!” ”Takk!” Og: ”Vær så god!” Det var i grunnen nok, for min del. Nå ligger de over disken idet jeg triller mot dem, og bombarderer meg med spørsmål som:
– Fikk du med deg at det var ”ta tre, betal for to”-tilbud på de blomstene?
– Var det alt? Har du sett vår kampanje på Nivea-produkter?
– Er du medlem i Kappahl-klubben?
– Har du bonuskort?
De stopper aldri! Til slutt forvandles jeg til en glefsende kjerringkunde som nærmest roper:
– Neeei! Jeg vil ikke ha SMS´er fra en klesbutikk! Nei, nei, nei! Hvis jeg ville ha tre blomsterbuketter, så hadde jeg vel tatt det!

Stakkars ekspeditører, de gjør jo bare jobben sin. De fleste av dem har kommet helt fra Sverige for å ekspedere meg. De er søte, blide og hyggelige, så lenge de ikke driver med dette mersalget. Av en eller annen grunn har de fått tilnavnet ”partysvensker”, alle svenskene som jobber i den norske servicenæringen. På Oslo bokfestival i høst kom jeg i snakk med en ung svensk forfatter, som hevdet at begrepet ”partysvensker” sa mer om oss nordmenn enn om hans egne landsmenn.
– Dette handler om svensk arbeiderklasseungdom som flytter hit, fordi de trenger å tjene penger til livsopphold, sa han.
Arbeidsinnvandring, med andre ord. Men dette faktum er liksom litt trist for nordmenn å forholde seg til. Derfor later vi heller som om de er her for å feste.

Samtalen med svensken fikk meg til å tenke på den sommeren som nylig gikk. Vi hadde nemlig huset fullt av polske håndverkere i flere måneder. Ikke partypolakker, bare hardt arbeidende malere og snekkere.
Min mann og jeg hadde overrasket oss selv med å nærmest spontankjøpe en ny leilighet i vårt eget nabolag. Dette var et dødsbo der ingen hadde løftet en pensel siden 1970. Alt måtte gjøres. Og da gjorde vi det som stadig flere nordmenn gjør: Vi ringte et polakkfirma.
Polakkene kom. Og de dro aldri hjem. De malte, hamret og pusset fra grytidlig morgen til sent på kveld, seks dager i uka. Når det ble tid for barne-tv og kveldkos, satt familien Breen Holen i sofaen og kikket på hverandre.
– Hvorfor går de ikke hjem?
Snart begynte jeg å bekymre meg for at mediene skulle avsløre en ny Adecco-skandale:
”Arbeidsmiljøloven brytes hver dag i et rekkehus på Manglerud!”
Etter noen dager bestemte jeg meg for å spionere på håndverkerne for å se om de i det hele tatt tok seg noen pauser. Men det virket ikke som de gjorde det. Jeg tror ikke engang de hadde med seg matpakke.
– Tenk om de ikke har råd til mat? tenkte jeg, og fikk helt vondt i hjertet. Jeg vurderte å lage i stand en lunsj til dem. Men samtidig var jeg redd for at dette skulle feiloppfattes. At jeg ville fremstå som en slags nødhjelpsarbeider. Og det kunne jo hende at de hadde de lekreste lunsjrettene bagen sin, uten at jeg hadde lagt merke til det?

Flere av naboene kom bort til meg i løpet av sommeren og spurte om jeg var fornøyd med polakkene mine. For de hadde jo alle noe arbeid i huset de gjerne skulle ha fått gjort.
– Jo da, de er skikkelig flinke! skrøt jeg. Og la til: Dessuten spiser de aldri lunsj…
– Du burde prøve min rumenske vaskehjelp, hun er også skikkelig flink! svarte én kvinne i nabolaget.
For sånn er det blitt i det norske rekkehusland, vi bytter telefonnumre til østeuropeiske arbeidere som om det var matoppskrifter.
– Herregud, er jeg i ferd med å bli ”Mickan”?
Dét spørsmålet har jeg stilt meg et par ganger de siste månedene. For de uinnvidde kan jeg fortelle Mickan er en figur i den hysterisk morsomme svenske tv-serien ”Solsidan”. Her blir vi kjent med en gjeng småbarnsforeldre i en besteborgerlig forstad til Stockholm. For alle som befinner seg i den noe diffuse kategorien ”hvit middelklasse”, er gjenkjennelsesfaktoren skyhøy. Det handler om parmiddager, oppussingskrangler og matsnobberi. For ikke å snakke om skrekken for å ikke finne på et originalt nok navn til babyen.

En av seriens flaueste scener er da den usedvanlig velpleide Mickan finner ut at hun skal invitere sin polske vaskehjelp Dusana og hennes håndverkermann Radek, på et middagsselskap. Mickans egen mann, fondsmekleren Fredde, er helt imot ideen:
– Forstår du hva du gjør nå? Du åpner en dør mellom to univers! Sånt skal man være jævlig forsiktig med, advarer han.
Men middagsselskap blir det – et usedvanlig pinlig sådant. Språkproblemene er bare den minste barrieren. Langt verre er Mickans mislykkede forsøk på å late som om det ikke er noe forskjell på dem og det polske ekteparet. Som når hun viser fram bilder fra deres siste påskeferie på Bahamas og sier til sine polske gjester at de absolutt må ta seg en tur til dette fantastiske luksushotellet!

Interiøret hos Fredde og Mickan er for øvrig så hvitt at du bør bruke solbriller for ikke å blendes. Men det heter selvsagt ikke hvitt der i gården. Nei, dette er elfenbenshvitt med sjatteringer av eggeskall. Personlig synes jeg det burde være straffbart å selge noe med hvitt i navnet til mennesker med barn under 16 år. Men de hvite stuene er fremdeles in, i hvertfall hvis vi skal tro kåringen ”Norges vakreste hjem”, som ble arrangert for noen uker siden. Det er magasinet Bolig Pluss og TV2s God Morgen Norge som står bak den årvisse konkurransen, og jeg fulgte ivrig med på fjernsynet ettersom jeg selv var i interiørbobla denne sommeren. Det slo meg at alle deltagerne hadde akkurat den samme forklaringen på hva som gjør akkurat deres hus så lekkert og spesielt:
– Hjemmet mitt er en blanding av nytt og gammelt. Og jeg elsker å mikse designmøbler med loppisfunn!
Smaken er som baken, sies det, men dette gjelder ikke i husmorblogger og interiørblader. For her er enigheten stor. Det er gamle bruskasser i tre, heklede bestemorspledd og industripendler overalt. Og på barnerommene kjører alle den samme retrostilen med de hvitmalte barnesengene fra 1950-tallet.
Jeg prøvde også å holde denne nærmest offisielle barneromstilen da vi skulle pusse opp vår forrige leilighet. Jeg var gravid for første gang og skulle selvsagt ha hele pakka: En gammel barneseng fra Fretex, treleker fra min mors barndom og den obligatoriske tallerkenhylla med barnebøker. Og ikke hvilke som helst bøker! Nei, det skulle være de koselige Elsa Beskow-bøkene om ”Tante Grønn, tante Brun og tante Fiolett”. Og et par av Alf Prøysen og Torbjørn Egner.
Oi, så fint det ble! Ikke én eneste gjenstand i plast. Rommet kunne sklidd rett inn i Rom 123!
Men etter et par år begynte plutselig datteren min å få sine egne meninger. Og da viste det seg at hun ikke hadde lyst til å bo i et 1950-talls museum. Hun ville tvert imot ha plastleker med elektronisk lyd, Barbiedukker og prinsesse-stæsj. Hun synes de retrofine barnebøkene mine var kjedelige og ville heller ha noen med sterkere farger. Og da måtte mor selvsagt kapitulere.

Egentlig priser jeg meg lykkelig fordi jeg ikke bor i ”Norges vakreste hjem.” Jeg ser nemlig for meg tiden etterpå, når lokalavisa og ”God Morgen Norge” har reist. Stearinlysene har brent ned og du sitter der alene i den vakre sofaen din. Akkurat da kommer plutselig fireåringen hjem fra mormor med en pose full av glorete plastikkleker. Hundrevis av små deler fra ”Littlest Pet Shop!” Og dette legger hun rett på den hvite saueskinnsfellen du har dandert tilfeldig over den kule, industrielle tolixstolen! Og i stedet for å slå armene rundt henne og si: ”Så fine gaver du har fått!” begynner du febrilsk å rydde.
Det er ingen automatikk i at det vakreste hjemmet også er det hyggeligste. Den sannheten kan i det minste fungere som trøst for alle oss som har interiør-kapitulert.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: