Politikk og paljettpop

Fjerdeplassen i Dagbladets kåring av tidenes norske tv-øyeblikk gikk til Bobbysocks!
Les min artikkel her.

Det var kvelden da sjokkrosa ble Norges nasjonalfarge.

«Norge spekulerer i å ta sisteplassen! Og det bør derfor vurderes om landet skal nektes videre deltagelse i Melodi Grand Prix».

Det var i BBC-programmet Nationwide at man i april 1981 spekulerte høylytt i om Norge bevisst sendte elendige låter og artister til konkurransen for å oppnå null poeng – og dermed sympati og kultstatus. Finn Kalvik og Jahn Teigen ble trukket fram som eksempler. I årevis var den norske Grand Prix-innsatsen en stående vits blant utenlandske journalister, og mange nordmenn humret med. Null poeng i år igjen, jo da, det var litt morsomt. Men latteren kom ikke fra hjertet. Det gjorde derimot jubelen som brøt løs en sen kveldstime lørdag 4. mai 1985.

Vi hadde høye forhåpninger til popduoen Bobbysocks og den tidsriktige gladlåta «La det swinge», men seier var det få som turte å håpe på. Vi hadde tross alt aldri oppnådd høyere resultat enn Åse Klevelands tredjeplass i 1964. I følge tv-målingene fulgte hele 95 prosent av befolkningen med da Hanne Krogh og Elisabeth Andreasson entret scenen i sine rosa paljettjakker. Den 50-tallsinspirerte swingjazzlåta ble fremført med smittende energi, og etterfulgt av trampeklapp og en rekke 12-poengere. Seieren var overlegen.

Men enda viktigere: Fjernsynsendingen skapte en folkefest vi aldri hadde sett maken til før. Nordmenn stormet gatene for å feire den historiske begivenheten. Fremmede kastet seg rundt halsen på hverandre. Det var som om seieren forløste noe i oss. Dette skjedde samtidig som at Oslo forsøkte å etablere en årlig tradisjon med store gatekarneval, så denne nye løssluppenheten lå antagelig i tiden.

I en sjokkrosa kabriolet reiste Bobbysocks i triumfferd hjem fra Sverige. Overalt ble de møtt av jublende mennesker med norske flagg. Hanne Krogh – som var initiativtager til både ideen og navnet Bobbysocks – skrev i sin VG-dagbok:

«Jeg følte ikke at det var Bobbysocks eller Rolf Løvland som hadde vunnet, men hele landet. Det styrket nasjonalfølelsen. Vi hadde virkelig gjort noe for fedrelandet».

Fjernsynsdirektør Otto Nes tok enda hardere i og sa: «Det er det største som har skjedd siden Svartedauen!». Så spilte da også NRK låta 429 ganger i løpet av den første seiersuken. 300 000 nordmenn fikk med seg jentenes sommerturné og platesalget føk til værs.

Bobbysocks ble et symbol på optimismen som rådet både i musikkbransjen og samfunnsliv generelt. A-ha hadde nettopp bevist at det var mulig for norsk pop å nå verdenstoppen, og nå jobbet The Monroes mot samme mål. Vi var i ferd med å få selvtillit som popnasjon og avisene fulgte hvert skritt de håpefulle tok. Derfor var det ingen som rynket på nesa da Bobbysocks dro til California og lanserte lignende visjoner. Og vi fniste knapt da duoen poserte foran World Trade Center på platecoveret til andreskiva.

Willoch-regjeringen betraktet hysteriet rundt Bobbysocks som en gylden anledning til selv å bli smittet av tryllestøvet. Kanskje deres mørkeblå høyrebølge kunne friskes opp med noen rosa polkadotter? Første skritt var å invitere jentene til regjeringsmiddag på Akershus slott, få dager etter seieren. Mens underholdningen på festningen tidligere besto av menuetter fra svunne tider, fikk de fornemme gjestene denne gang servert pur gladpop. Statsministeren takket jentene i sin nyttårstale, og da Bobbysocks deltok på kampanjen «Høyres dag» i Studenterlunden fikk de overrakt gullplater fra kulturminister Lars Roar Langslet. Han serverte dessuten følgende budskap:

– Jeg vil takke for at dere fikk nordmenn til å gå ut av sitt gamle skinn. Vi hadde vent oss til å gjøre det dårlig. Vi holdt på å gro fast. Så kom omslaget som skulle kåre Norge på toppen. Nu går alt så meget bedre.

Nøyaktig et år etter seiersrusen måtte Kåre gi kontornøkkelen tilbake til Gro, og på det tidspunktet var også Bobbysocks-manien i ferd med å ebbe ut. Jentene hadde turnert i både Europa, Sovjet og Australia og deltatt på over 50 tv-show, men det internasjonale gjennombruddet kom ikke.

Men vi glemmer aldri festen!