Ingen søndagsskole

”Det er forbausende stille om Norsk Kommuneforbunds historie”, skriver Dagbladets Stein Aabø i denne hyggelige omtalen av min far Arnstein Hølmebakks siste bok i trebindsverket om arbeiderbevegelsen.

Les videre her:

Mediene kaster seg sultent over selv ubetydelige politikeres selvbiografier. Men at verket om Norges største fagforbunds historie nå er avsluttet og utgitt er en godt bevart hemmelighet for de fleste. Dette kan derfor betraktes som en avsløring. Jeg har fått et eksemplar av det siste bindet av forfatteren Arnstein Hølmebakk (64) siden jeg har en bitte liten birolle i forbundets historie.

Forfatteren mener å ha belegg for at jeg gjennom iherdig journalistisk arbeid bidro til å utløse forbundets tre uker lange streik i 1992. Jeg visste for mye for tidlig og vanskeliggjorde meklingsmennenes arbeid ved å offentliggjøre det. Men det er bare en liten kuriositet i en forbundshistorie som strekker seg over nitti år og omtaler medlemmer som Einar Gerhardsen, Oscar Torp, Haakon Lie og Gro Harlem Brundtland.

Kommuneforbundet har for lengst gått over i historien og er erstattet av Fagforbundet som ble dannet da Kommuneforbundet og Norsk Helse- og sosialarbeiderforbund slo seg sammen i 2003. Fagforbundet ledes av Jan Davidsen som nærmest alltid blir omtalt som «den mektige…». Det skyldes først og fremst at han leder LOs største forbund med over 300000 medlemmer, at han også er medlem i Ap’s sentralstyre og bruker sin politiske makt til å avgjøre store stridsspørsmål innad i LO og kanskje også i Ap.

Den økonomiske makt medlemmene gir, bruker han til å holde liv i mangt et venstreideologisk nettverk. Blant annet har forbundet under hans ledelse skaffet seg en betydelig aksjepost i avisa Klassekampen. Han har også gitt Hølmebakk et levebrød ved å be ham gi et bidrag til norgeshistorien sett fra Kommuneforbundets side. Siden dette i moderne tid har et betydelig antall lavtlønte kvinner som medlemmer, blir det selvsagt ingen kongehistorie, snarere en arbeiderhistorie. Det passer godt for en forfatter som kan skilte med å ha vært faglært platearbeider ved Nylands Verksted før han begynte på Norsk Journalisthøgskole i 1983.

Den siste boka i trebindsverket har tittelen «Ingen søndagsskole», som er en kjent term i arbeiderbevegelsen. Politiske resultater blir oppnådd gjennom konflikt og kamp. Det har også vært tilfelle innad i forbundet. Kampen om toppvervene har tidvis vært hard.

Boka avslører de misstemninger som hersket mellom avdøde forbundsleder Liv Nilsson og daværende nestleder Jan Davidsen. For Nilsson var det ifølge boka et mareritt å tenke på at Davidsen ville etterfølge henne som leder, når og hvis hun måtte gi tapt for kreftsykdommen. Og det var i hennes sykefravær, som fungerende leder, brannmannen fra Bergen entret den politiske hovedscenen og ledet den omtalte streiken i 1992.

Mindre inngående skriver Hølmebakk om den seinere striden mellom Davidsen og nestleder Gunhild Johansen, som ifølge mange avisoppslag ble skviset ut av ledelsen etter fusjonen med hjelpepleierne.

I disse Eia-tider må vi anta at Arnstein Hølmebakk i sitt arbeid med utforming av historien har dratt nytte av familiens «forfattergen». Men jeg er overbevist om at han selv ville protestert vilt mot slike antydninger. Sjølproletariserte forfattere tror ikke på slike gener.

Fra Dagbladets papirutgave 19. mars 2010

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: