En far er født

super_dad_tshirt-p235218747223170413q6hp_400Må babyen sammenlignes med en sportsbil og oppdragelsen med fotballstrategi, for å få menn til å lese bøker om å være far?

Bølgen av norske pappabok-utgivelser ser ikke ut til å ta slutt.
Siden begynnelsen av 1990-tallet har en rekke av landets skriveføre menn, øst av egne tabber og meritter som fedre.
Den amerikanske tv-stjerna Bill Cosby startet en litterær trend da han skrev den tørrvittige boka ”Fatherhood” i 1986, som blant annet tok for seg ”barns enestående evne til å plage livet av sine foreldre.” Boka ble en gedigen salgssuksess i USA, og den solgte også godt på norsk under tittelen «Kunsten å være far.» images

Blant de nyeste titlene på det norske markedet finner vi Lars-Ludvig Røeds refleksjonstunge ”Pappaboka” (2009), som er en sammenslåing av to tidligere pappabøker og Klaus Sonstads ”Far på ferde” (2008) – basert på hans personlige pappaspalte i Adresseavisen. På den mer humoristiske siden havner Finn Bjelkes ”Pappa for første gang” (2002) og Per Asbjørn Risnes´ matnyttige ”Verdens beste pappa” (2003).

Tande-P

Her hjemme var det tv-kjendis Alf Tande-Petersen (bildet) som satte standard for pappabøkenes noe sleivete tone med sin ”Det ble en gutt” i 1992. I smårølpete stil beskriver han den usikre og klumsete førstegangsfaren, og sine mange forsøk på å imøtekomme de nye kravene som ble stilt til fedre.
På dette tidspunktet var den moderne farsrollen fremdeles i støpeformen, og i flere avsnitt – blant annet det om fars behov for et yrkesliv – merker vi at det har gått nesten tjue år siden utgivelsesdatoen. Dagens pappabok-skribenter er langt fra like klønete, og de fleste har sluttet å spy når de skifter bleier. Likevel preger vitsene fremdeles sjangeren, og av en eller annen grunn brukes det langt større plass på gulp, spy og bæsj enn i de såkalte ”mammabøkene.”

”Hvorfor kan du ikke bare lese de samme bøkene som henne?” spør forfatter Per Asbjørn Risnes jr. i sin bok, før han gir oss svaret:
”Fordi de ikke handler om deg. De er like tjukke, selvsentrerte og humørløse som en høygravid matrone to uker over terminen. Mammalitteraturen er skrevet av åttebarnsmødre, ammefacistiske jordmødre eller kvinnelige leger som knapt nevner deg i registeret.”
– Tror du menn ville kjøpt en seriøs pappabok helt uten vitser?
– Nei. Menn kjøper jo ikke så mange bøker i utgangspunktet. Det er ikke noe galt med å blande litt humor inn i alvoret. Noe av bakgrunnen for å skrive boka var jo å ufarliggjøre dette med barnestell for nybakte fedre, sier Risnes jr.

”Pilsflaskegrepet er kjekt å bruke under bleieskift.”
”Du må håndtere en baby mer forsiktig enn Chivas Regal Royal Salute.”
”Termindatoen er dagen rekruttskolen er over.”
”I uke 9. har fostrets størrelse økt til en porsjon snus.”

Pappabokforfatterne går langt i sin metaforbruk når de prøver å gjøre graviditet og spedbarnstell forståelig for mannfolk. Jan Størksen skrev sågar sin ” Soneforsvar med barn i hus ” (2007) med et gjennomgående fotballspråk.
– Det virker som om disse forfatterne er livredde for å bli oppfattet som feminine, og at de derfor tar i bruk et veldig maskulint språk, sier kulturhistoriker Kårleiv Vågslid.
Da Vågslid ble far for første gang, fikk han Eivind Blikstads håndbok ”Når menn blir fedre” (1990) i gave. Boka interesserte ham. Ikke først og fremst fordi han lærte så mye nytt, men fordi han mente at mødre og fedres egenskaper ble beskrevet som grunnleggende forskjellige. Vågslid pløyde deretter gjennom det han kunne finne av norske pappabøker, noe som endte med hovedfagsoppgaven ”Pater Familias eller bleieskiftarbeider?” (2005).
– I mange av bøkene gjøres det et stort poeng av at far er annerledes enn mor, og at han nettopp derfor er uunnværlig. Flere av forfatterne bruker begrep som ”maskulin omsorg”, hva nå det måtte bety, sier Kårleiv Vågslid.
Han dybdeintervjuet i tillegg en gruppe vanlige småbarnsfedre (les: ikke pappabokforfattere), og fant ut at disse var langt mindre opptatt av å snakke om foreldreroller som kjønnede. Et fåtall av dem delte bøkenes interesse for farskap på egne premisser, og tanken om menn og kvinner som vesensforskjellige foreldre.
– De fleste menn er relativ oppegående, og når de går til det skritt å kjøpe seg en bok for å lese om barna sine, synes jeg de fortjener at emnet omhandles mer seriøst. Pappabøkene kan fungere hvis målet er å le, men ikke hvis du vil bli klokere på barna dine, sier Vågslid, som dessuten mener de fleste bøkene dreier seg mer om pappaen enn om barnet, og derfor er som selvutviklingsbøker å regne.

Så hva består den ”maskuline omsorgen” egentlig av? I følge avisintervjuer med et par av pappabok-forfatterne står ”evnen til å leke” høyt på lista. I mange amerikanske filmer blir baseballhansken brukt som et symbol på det sterke båndet mellom far og sønn. Eller på et manglende sådant. Og grunnen til at dette oppleves som et sterkt bilde, er nettopp vår idé om at det å leke er blant fars viktigste oppgaver. En god pappa kaster babyen i været så den hyler av fryd, lekesloss på stuegulvet med femåringen og tar senere med seg ham eller henne på fotballsletta/baseballbanen.
Der gamle dagers fedre gjemte seg bak avisa, ligger den moderne far på alle fire og leker hele ettermiddagen. Dagens oppvoksende generasjon er dermed den første som har begge foreldrenes fulle oppmerksomhet, så lenge de befinner seg under samme tak.

Men også en slik idyll oppleves som kontroversiell av noen. Det vakte oppsikt da den amerikanske antropologen David Lancy publiserte artikkelen ”Mother, Child, Play” i tidsskriftet American Anthropologist i 2007. Her stilte han spørsmålet om dagens vestlige foreldre leker for mye med barna sine, og fra et antropologisk ståsted fortalte han hvor uvanlig leking mellom foreldre og barn har vært historisk sett, og fremdeles er i storparten av verden.
– I pappabøkene gjør forfatteren ofte et nummer av at han leker mye med ungene, og dette med lek og fysisk aktivitet er en viktig del av diskursen om den moderne far. Jeg er usikker på om det er slik dagens fedre er i virkeligheten, eller om det er slik vi vil at omverden skal oppfatte oss. Dette handler nok litt om status, sier kulturhistoriker Kårleiv Vågslid.

Klaus Sonstad, som i tillegg til å skrive pappabok har vært programleder for tv-programmet ”Kos og kaos” om samspill mellom voksne og barn, synes problemstillingen er interessant.
– Dagens foreldre har store problemer med å la barna kjede seg. Vi ønsker å fylle hvert eneste minutt med noe meningsfylt. Dessuten måler vi oss opp mot hverandre, og vi vil jo være best i alt – også i å leke med ungene våre, sier Sonstad.
Per Asbjørn Risnes jr. tror ikke at det er på lekeplassen den moderne far har gjort størst framskritt.
– Jeg tror dagens fedre har en ambisjon og en vilje til å kjenne barna sine og være nær dem. Og så kan det jo hende at noen bruker fysisk aktivitet for å komme dit, sier han.

Mellom alle leketips og gulpevitser, finner vi faktisk spor av alvor i alle de norske pappabøkene. Men om du er på jakt etter den seriøse pappadebatten bør du heller prøve internett. For etter at ferske mødre i årevis har søkt støtte på nettsteder som ”Barn i magen”, begynner nemlig pappasidene nå å ta av. På debattforumet til ”verdensbestepappa.no” stiller brukerne spørsmål om alt fra sportsvogner og trilleturer, til pappaperm og barnefordeling.
Men det er ingen som lurer på hvordan man skifter en bleie.

Artikkelen sto på trykk i Dagbladet 6. juli 2009

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: