Marta tester: Villmarka

_7612skogEn fuktig sommerdag i 2003 gikk jeg alene ut i skogen for å finne meg sjæl. Men den eneste jeg fant var Bjørn Dæhlie.

Les min dramatiske villmarkshistorie:

HELT SIDEN storesøstera mi ga meg et opphold på Den Norske Fjellskolen i Rondane i konfirmasjonsgave, har jeg vært glad i å gå i fjellet. Det vil si: Jeg har ikke gjort det siden den gang, men lysten har vært der. Fordi jeg mangler bil, fjellutstyr, kartkunnskap og sporty venner, har jeg blitt værende i byen. Men en sommerdag kom jeg plutselig over et skilt merket «Rondanestien», bare få meter fra min favorittpub i Grønlandsleiret. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at den nyåpnede stien går fra nabolaget mitt og rett opp i Rondane. Jeg hadde ikke lenger noen unnskyldning.

RONDANESTIEN er et samarbeid mellom flere kommuner og lokale turistforeninger. Utallige dugnadstimer er lagt ned for å knytte skog og fjell sammen med en merket sti, som er 420 km lang og går fra Oslo til Hjerkinn. I hovedsak går dagsetappene mellom Den Norske Turistforenings (DNT) hytter, men på enkelte strekninger må du sove i telt eller i friluft. Sekken min var derfor svært tungt lastet med telt, sovepose, liggeunderlag, vintertøy, sommertøy, proviant og en haug med taperuller til såre føtter. Få dager etter den offisielle åpningen la jeg i vei. Fjellvettregel nummer en ble brutt først: «Ikke legg ut på langtur uten trening.» Dessuten brøt jeg den uskrevne regelen om at man ikke bør kjøpe fjellstøvler dagen før avgang. Selgeren klarte å overbevise meg om at det ikke er på støvlene man skal spare penger. Resultatet ble rådyrt fottøy, og regntøy til 29 kroner. Det striregnet hele den første dagen, og regndressen raknet før jeg nådde Maridalsvannet.

NOEN MENNESKER har god retningssans. Det er medfødt. Jeg har derimot aldri klart å lære meg forskjellen på høyre og venstre. Langt mindre nord og sør. Så til tross for kart i hånda, kompass rundt halsen, blåmerkede stier og rutebeskrivelse fra DNT, greide jeg å gå feil ved Fagervann. Etter å ha trasket ei halv mil i bratt terreng var jeg tilbake ved vannets nordspiss. På dette tidspunktet hadde regnvannet trengt inn til undertøyet, og beina skalv av utmattelse. Fjellvettet mitt overbeviste meg om å slå opp teltet for natta. Sankthansaften 2003 tilbrakte jeg alene i et vått telt i Nordmarka.

I RUTEBESKRIVELSEN er det oppgitt hvor mange timer hver dagsetappe bør ta. Dette tallet kan du se helt bort fra, med mindre du er en topptrent vandrer, uten sekk på ryggen, uten behov for pauser og med ferdig inngåtte fjellstøvler. Når DNT skriver at «stien går i kast og kull» opp mot Tømtehytta, overdriver de ikke. Da jeg kom fram utpå formiddagen, var jeg støl i muskler jeg ikke visste jeg hadde. Føttene mine så ut som om de tilhørte et lik som hadde ligget lenge i vann. Likevel er det ingen tvil om at ødemarka har positiv virkning på humøret. Den kan for eksempel få ei ubetjent turisthytte uten strøm og innlagt vann til å framstå som paradis. Etter at jeg hadde drukket kaffe i sola og spist potetmos laget på gasskomfyren, var lykken fullbrakt. Den eneste kilden til underholdning på disse ubetjente hyttene er Turistforeningens medlemsblad Fjell og Vidde, så etter å ha lest et par årganger av disse, og fått kabalen til å gå opp fem ganger, var det ikke stort annet å gjøre enn å gå til sengs.

FOR FØRSTE GANG siden julaften 1984 våknet jeg uthvilt klokka sju om morgenen. Etter å ha tatt på meg noen klær som luktet både mann og hest, bar det mot neste hytte, Bekkestua. Som altså ikke har noe med Bekkestua i Bærum å gjøre. Humøret fulgte stien. Når regnet pøste ned og det var så bratt at sekken truet med å vippe meg bakover, ble det mye banning. Men så kom det plutselig en slak landevei, sola varmet, og jeg oppdaget den lille rosineska jeg hadde i jakkelomma. Ved Kloppetjerna like ved Hakadal satt noen unger i tiårsalderen. De badet og grillet, og så ganske forskrekket ut da denne pesende, rødsprengte personen trampet ut av skogen. – Hvor skal du? spurte ungene. – Eeh, til Dovre, svarte jeg. – Hvor langt har du gått, da? – Fra Oslo. – Hvorfor det? At du gidder! Akkurat der og da hadde jeg ikke noe godt svar. Jeg viftet desperat med armene for å få bort en klegg som hadde fulgt etter meg siden forrige rast. Svetten rant fra panna og ned i øynene og truet med å skylle linsene mine ned i skogbunnen. De siste kilometerne fram til Bekkestua ble et mareritt. Jeg overså et skilt og gikk en time i gal retning. Da hadde blemmene på beina bredd seg, og jeg kunne høre at huden sprakk på føttene. Hvert skritt ble fulgt av mistenkelige knirkelyder i anklene. Etter ti timers vandring ramlet jeg inn på hyttegulvet.

MORGENEN ETTER satt jeg igjen med kartet i fanget for å planlegge ferden videre. Det viste seg at det ikke var noen turisthytter på de neste dagsetappene, og siden mine Mr. Lee-nudler ikke var mye verdt uten en primus, lå det an til å bli to døgn med knekkebrød og honning som eneste føde. Det var da jeg kom til å tenke på barna ved Kloppetjerna. «Hvorfor det? At du gidder!» Det var usedvanlig vakkert ute på hyttetunet. De eneste lydene jeg kunne høre, kom fra den viltre bekken som rant forbi rett utenfor døra, og bjellene til sauene som tuslet rundt hytteveggene. Hvorfor halse videre når jeg kunne nyte livet der jeg var? Det neste døgnet lekte jeg «Huset på prærien». Jeg vasket klær i elva, kokte suppe, tråklet sammen revner i buksa, utforsket området og leste enda flere Fjell og Vidde. Mobilen var utladet, og jeg hadde allerede glemt hvilken ukedag det var.

MEN SÅ VAR det plutselig slutt på maten. Og jeg begynte å bli selskapssyk etter fem dager mutters alene. Jeg var nødt til å forlate Rondanestien og finne nærmeste sivilisasjon. Men hvor var den? Akkurat mens jeg sto der og vred på kartet, kom det en hund løpende gjennom skogen. Jeg hadde knapt sett folk siden jeg forlot Oslo sentrum, men ingen hund uten eier, tenkte jeg, og ble stående og vente. Og ganske riktig, der langt ute i Nannestad-skogene kom selveste Bjørn Dæhlie springende.

– Hei! sa Bjørn Dæhlie idet han passerte meg.

– Hei! sa jeg. Så bremset Skikongen opp.

– Trenger du hjelp? spurte han.

– Ja takk, svarte jeg.

Bjørn Dæhlie tok kartet mitt og pekte ut en sti for meg. Jeg takket pent. Han ønsket meg god tur videre. Takk det samme, sa jeg.

Ni kilometer med trasking seinere satt jeg på en buss på vei hjem.

Og hva hadde jeg lært?

1. Ikke legg ut på langtur uten trening.

2. Det er ikke antall kilometer som er viktig.

3. Fjell og Vidde er et ganske ålreit blad.

Artikkelen sto på trykk i Dagbladets Magasinet  23.08.2003

Ett Svar

  1. Fantastisk! Jeg vil på tur. I Rondanestien. Nå. Kanskje dette skal bli vårens store utflukt?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: