Hjemmets gudinner

Er dagens kvinner i ferd med å realisere seg tilbake til 1950-tallet?

rachael.jpg

– Har dere bodd sammen i to år sier du? Men hvor er ringen? Jeg ser ingen ring på fingeren din!

USAs nye talkshowdronning Rachael Ray (38) går løs på en av de mange kvinnene i salen. Programmet hennes, som sendes hver formiddag på TVNorge, reklamerer med å gi oss oppskriften på “det helhjertede livet” – og den består tydeligvis av store mengder fløte og ost. For selv om unge kvinners manglende gifteringer er et tema Rachael gjerne kommer tilbake til, er det mat som er hennes spesialitet. Digre porsjoner med ujålete ultra-amerikansk mat.

Time Magazine kåret Ray til en av de 100 mest innflytelsesrike menneskene i 2006. Hun var en populær tv-kokk på kanalen Food Network, da selveste Oprah Winfrey la sin elsk på henne, og i dag produseres det daglige The Rachael Ray Show av Oprahs selskap Harpo Productions. Og med en slik gudmor er det ingen som sier nei til en invitasjon fra Rachael, de siste månedene har blant annet Laura Bush, Jessica Simpson, Dr. Phil, LL Cool J, Melania Trump og Felicity Huffman vært gjester. Mens kvinnelige gjester ofte blir bedt om å komme med huslige tips, får de mannlige gjestene konkurrere i å bokse hardest på ball (!).

Da Oprah dukket opp på skjermen i 1986 hadde formiddags-talkshowene, og ikke minst deres seere, lav status. Den stereotype amerikanske husmora med fjernsyn på kjøkkenet ble latterliggjort, og kvinneidealet lignet mer på Melanie Griffith i ”Working Girl”. I denne klassiske 80-tallsfilmen møter vi den uutdannede sekretæren som starter en ambisiøs ferd mot en sjefstilling på Wall Street. 20 år senere får vi ikke lenger servert børsheltinner fra Hollywood. I stedet møter vi den skrekkelige sjefsheksa Miranda Priestly, spilt av Meryl Streep i ”The Devil Wears Prada”. Og en rekke hjemmeværende ”yummy mummies” i ”Frusterte Fruer”. Businessdraktene har forsvunnet fra damebladene, og de hjemlige verdiene er tilbake for fullt – også i Norge.

De amerikanske talkshowene har for lengst kommet til våre skjermer, sammen med en rekke andre programmer om mat, interiør og barneoppdragelse. Norske programskapere dilter etter med konsepter som ”Tid for mat”, Tid for hjem”, ”Kos og kaos”, ”Sunt og godt”, ”Forandring Fryder” osv. I Narvesens hyller finnes det i dag 127 bladtitler som omhandler interiør og hage. Temaer som mat og håndarbeid ligger ikke så langt bak. I mars fulgte det med strikkepinner i et nummer av Allers, og før jul ble bladet Kreative Kvinner lansert. De kaller seg selv en ”krysning mellom gjør-det-selv-for-kvinner, klassiske kvinnemagasiner og et moderne svar på de gamle håndarbeidsbladene.”

Skal vi tro bladenes budskap har vi fått ny generasjon kvinner som måler sin egenverdi på bakgrunn av stuemøblement, håndarbeidsferdigheter og sine egenskaper som vertinne. Gang på gang kan du lese om kvinner som har møtt veggen i næringslivet, og som nå har gått over til å lage smykker på kjøkkenbenken. Det er fullstendig umoderne ”å forvente effektivitet” – i dag handler det om lange lørdagsbruncher og ”slow food”. Maten skal lages fra bunn, og helst med økologiske grønnsaker du har dyrket utenfor din lille kolonihytte, innredet i ekte Carl Larsson-stil.

Det er ikke lenge siden begrepet ”selvrealisering” var synonymt med deltagelse i arbeidslivet. I dag livnærer en hel industri seg på middelsklassens drøm om det rolige familielivet innenfor husets fire vegger. Bokbransjen har kastet seg på, og de pøser ut bøker om morsrollen, innredning, matlaging, gaveinnpakning og barnebursdager. Det lanseres ukentlig nye titler som tar for seg teknikkene patchwork, stempling, perling, decoupage og ikke minst scrapbooking – en relativt ny kvinnehobby som har eksplodert i omfang de siste årene. Cappelen gir ut rundt 30 nye hobbybøker hvert år, og bestselgeren er ”Tildas Hus”. Bøkene i denne serien har til sammen solgt 150 000, i tillegg til at de er oversatt og eksportert. Damm forlag, som står bak bokklubben Hobbyglede, kan fortelle at fjorårets bestselger ble ”Scrapbooking til livets høytider” av Dorthe Blom.

Våre mødre følte at de sto ovenfor dilemmaet: karriere eller familieliv? Løsningen for de fleste ble likevel en hektisk kombinasjon. I dag føder vi først etter fylte 30, og mange drømmer om å gjøre karriere først, for deretter å satse på familien i noen år. Etter å ha brukt et drøyt tiår på å dyrke en individuell livsstil og oppnå tilfredsstillelse i yrkeslivet, er både partnervalg og tidspunkt for graviditet vel overveide avgjørelser. Gulroten for mange er den lange fødselspermisjonen, som man innbiller seg at kan bli et slags studieår, eller det året da man endelig får tid til å sette nye prosjekter ut i livet. Resultatet blir at vi legger like mye prestisje i å lykkes på hjemmebane, som vi allerede har gjort i karriereveien.

Frank Furedi, professor i sosiologi ved Kent University i England, uttalte nylig i herværende avis at presset på dagens mødre er langt større i dag enn da han vokste opp. Mens hans mor hadde som hovedoppgave å sørge for at han spiste, hadde rene klær og kom seg på skolen, må dagens mødre stille opp på en helt annen måte, både når det gjelder skolearbeid, henting og bringing og ikke minst følelsesmessig:

– Mange mødre føler derfor et visst press på at de må tilbringe mye tid med barna sine, fordi det er en økende trend å tro at barnas utvikling er avhengig av dem. Selv om mødre for noen tiår siden var hjemmeværende, tilbrakte de mindre tid med barna enn det dagens mødre gjør, sa han.

Tusenvis av gravide norske kvinner logger seg daglig inn på nettstedet Barnimagen.com, for å diskutere og søke støtte i hverandre. Dette kan i blant være oppsiktsvekkende lesning. For eksempel når ei nygravid jente i begynnelsen av tjueåra spør sine nettvenninner etter oppskrifter på bakst som holder lenge i fryseren, fordi hun vil fylle den opp til barselsbesøkene. Det er også mange som bruker graviditeten til å bekymre seg over barnevognmerker, mønstre på barnebunader og hva de skal servere i dåpen. Og når barnet er ute av mors kropp skal det svøpes i 70-tallsinspirerte designklær og hippe bæreslynger, mammablader skal leses, ammete skal drikkes og graviditetskiloer skal slankes bort. Enkelte har fått denne ”supermamma”-trenden i halsen og ropt opp om ammemas, lykkepress og prestasjonsangst, senest var det forfatterne av boka ”Heia mamma!», Helle Vaagland og Anne Lindmo. Men som så ofte ellers, når unge norske feminister forsøker å si noe om sitt liv og sin egen situasjon, ble de avfeid som bortskjemte og usolidariske overfor alle dem som har det verre.

– Fantastisk! Utrolig! Du er et geni!

Rachael Ray er fullstendig ironiløs når hun genierklærer seeren som ringte inn og fortalte at plastfolie fester seg bedre til bakebollen dersom du legger rullen i fryseren først.

Den ferske tv-stjernen framstår langt mer løssluppen enn formiddagsveteranene Oprah, Dr. Phil og Martha Stewart, men store deler av programinnholdet kunne likevel vært hentet fra et kvinneblad på 1950-tallet. ”Hvordan lage fabelaktige restemiddager?” ”Slik dekorerer du hjemmet ditt til høytidene.” ”Gaver du kan lage selv.” 50-åras husmorskoler er lagt ned, men budskapet og kunnskapen har sneket seg inn i populærkulturen. For ti år siden ville Rachael Ray blitt sett på som håpløst gammeldags, i dag treffer hun kvinnene hjemme – bokstavelig talt.

Moderne syklubber

På få år har scrapbooking blitt en av landets mest populære kvinnehobbyer.

Det er rundt fire år siden scrapbooking tok av for fullt i Norge. Å ”scrappe” vil si å lage avanserte fotoalbum, ved å sette sammen fotografier og andre minner på dekorative måter.

Journalist Silje Bekeng, som har skrevet en bacheloroppgave om scrapbooking i faget Kultur og kommunikasjon på Universitet i Oslo, forteller at trenden kommer fra USA.

– I USA er scrapbooking større enn golf! Det er en voldsomt stor industri, sier hun.

Også her hjemme er det mange som tjener gode penger på dette, både gjennom kurs, nettsteder og ikke minst salg av utstyr.

– Jeg synes fenomenet er spennende, fordi det har blitt en måte for kvinner å opptre som familiefortellere. Det er også interessant å se at man stort sett bare forteller lykkelige historier om kjernefamilien. Det er liten plass til ubehag eller alternative livsstiler i disse bøkene. Selv hvis du har vært på en fullstendig mislykket ferie, kan den se helt fantastisk ut i scrapbooken, sier Bekeng.

Den digitale tidsalderen har ført til at ni av ti nordmenn ofte bruker datamaskinen til å vise fram bildene sine. Likevel holder fotoalbumene stand, og scrapbooking har fått mye av æren for dette. I år blir det for første gang arrangert NM i scrapbooking. Innleveringsfristen for å være med i innledende runde er 1. mai, og førstepremien er scrappeutstyr til en verdi av 10.000 kroner. Opprinnelig kom ideen om scrapbooking fra en gruppe kvinner i den politisk konservative delstaten Utah i USA, da de begynte å samles for å lage dekorative familiealbum for 30 år siden. I dag møtes kvinner over hele Norge for å jobbe med dette i fellesskap – som en form for moderne syklubber.

– Handler det egentlig om å vise andre sin egen lykke?

– Det dreier seg like mye å vise seg fram for seg selv, og konstruere fortellinger om sitt eget liv, sier Bekeng.

Artikkelen er tidligere publisert i Dagbladet.

13 svar

  1. Hi, this is a comment.
    To delete a comment, just log in, and view the posts’ comments, there you will have the option to edit or delete them.

  2. Interessant lesning. Tror du har mye rett i det du skriver her.

    mvh. C

  3. Hei Marta. Leste ikkje denne før i dag, desverre veldig betegnende for stadig fleire…. Ser denne scrapbook/ oppussing/ interiør/ sying- greia blant mange i samme sit. som meg/ oss (små barn osv)
    Hils mannen!

  4. Syns du er overmåte negativ. Hva med de som liker sånt? Må da gå an å interessere seg for hvordan man lager gode restemiddager OG ha en karriere. Om alt på TV skal være slik du liker det, eller slik jeg liker det, hadde det blitt kjedelig. Må være lov med litt av hvert. Jeg tror ikke Rachael Ray vil ha alle kvinner tilbake til kjøkkenbenken, men hun har funnet en programoppskrift som funker for seg. Hun trekker TV-seere og seerne liker tipsene hun gir og stilen hun har. Hva er galt med det? Kanskje det forteller oss noe om at karrieremaset har blitt litt mye for mange? At det finnes andre verdier i livet – og at det går an å balansere mellom dem.

  5. nice pix. tenk å hatt en slik for etter alle de middagene!

  6. Godt skrevet – men jeg forstår virkelig ikke problemet! 🙂

  7. Hei Breen. Litt nysjerrig; er det en spesiell grunn til at du ikke svarer på kommentarer som blir lagt igjen på bloggen din?

    Hilsen Obstfield.

  8. Hei du!
    Takk for respons!
    Nei, det har ikke vært bevisst fra min side, jeg visste ikke at det var forventet. Men jeg synes det er veldig hyggelig med tilbakemeldinger, også fra dem som er uenige i ting jeg skriver. Jeg bør kanskje begynne å være mer aktiv i kommentarfeltet..

  9. Hei Marta! Moro å lese bloggen din. 🙂

    Det er en interessant artikkel du har her – men jeg tenker det er viktig å ikke gå i den fella at man underslår alt tradisjonelt kvinnearbeid og kaller det tilbakeskritt. Én ting er scrapbooking, som er et helt nytt fenomen her til lands, men strikking og andre håndarbeidsformer er tross alt aktiviteter med lang tradisjon og som har en hensikt. Er det slik at den slags aktiviteter er verdiløst fordi det tradisjonelt er kvinner som har holdt på med det? Håndarbeidstrendene har ført til at folk igjen sitter og lager votter som er hakket, heklet eller gimpet. Er dette håndverkstradisjoner vi med glede bør glemme fordi det har vært kvinneaktiviteter?

    Se for eksempel interessant (om enn litt gammel) artikkel om utstillingen ”Seilet som kvinnene spant” – bl.a. om overlevering av håndarbeidskunnskaper fra vikingtida: http://www.ntnu.no/vmuseet/formidling/utstilling/seilet/tekster.htm

  10. Hei Marta!
    Jeg synes virkelig du har satt gode ord på et tema som lenge har kvernet rundt i hodet mitt. Jeg har også observert hvordan kvinneidealet blir mer og mer lenket til 50-tallets husmor/vertinneideal, og grøsser litt hver gang jeg ser det i reklamer, i programmer, i artikler i blader – ja generelt sett i mediene. Det synes for meg som om det har blitt politisk korrekt å bruke disse gamle stereotypene aktivt i mediene, akkurat som medieprodusenters kreativitet ser ut til å ha stoppet opp, slik at de istedet for å foreta grundige markedsanalyser kaster seg på denne nye, gamle trenden for å nå frem til publikum ved å gi dem identitetsfølelse. Feminisme blir sett på som mannehat, ikke som menneskerettsforkjempelse, som det jo i aller høyeste grad er, og kvinnekamp i dag er ikke akseptert med mindre det dreier seg om seksuell frigjøring. Denne må jeg imidlertid påpeke har gått i motsatt retning, da det istedet for å fremelske kvinners rett til å uttrykke sin seksualitet er en tendens til å la menn få lekre glamourmodeller å hvile blikket på. Med dette blir jo ikke lenger kvinnen fri, men et objekt. Et objekt mediene sluker rått og legger til sitt voksende husmor/vertinneideal. Bildet du har brukt til dette innlegget er veldig representativt for fremstillingen av kvinnen i media i dag. For tiden er jeg i USA, og merker meg at reklamen som sendes her utelukkende baserer seg på 50-tallets kjønnsrollemønstre. Mødre steller for barna sine (barna er generelt sett hyperaktive gutter og flinke piker som holder seg litt i bakgrunnen). Nintendo Wii har begynt å rette seg mot jenter, og reklamerer kun for spill som simulerer shopping, og spill hvor konsollen brukes som en telefon. Her understøttes altså akkurat det samme som i de utallige mat- vaskemiddel- og klesforretningsreklamene. Bortsett fra én Nintendo reklame hvor en nydelig jente spiller bilspill med et par slaskete gutter, og vinner. Hun strekker energiløst armen i været mens hun på en irriterende passiv måte jubler litt, mens de aktive guttene reagerer høylytt og brautende. Reklamen oser av at «flinke piker skal være pene og helst ikke gjøre så mye ut av seg».
    Emnet er grenseløst irriterende, og jeg kan ikke skjønne hvordan dagens kvinner kan være så blinde. Leseren «Jeanette» Har tidligere kommentert innlegget med «Godt skrevet, men jeg forstår virkelig ikke problemet.» Stepford Stepford Stepford. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan hun ikke kan se problemet.
    Forøvrig vil jeg benytte meg av sjansen til å gi deg ros og mere ros for den fantastiske bloggen din. Jeg har med stor glede lest mange av innleggene dine, og ler og ler. «Enkle menn» innlegget ditt var fantastisk. Takk, Marta, for din fantastiske observasjonsevne og din fantastiske evne til å uttrykke den!

  11. Hadde vært gøy å scrappe et skikkelig mislykket feriealbum…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: