Et år uten shopping – Vestens nye ekstremsport?

Lørdag 29. november er det den internasjonale kjøpefrie dagen. Men den er for pyser – superidealistene gir seg selv et helt års shoppingforbud.

(artikkelen er skrevet i forbindelse med den kjøpefrie dagen i 2007)

”Det er en sykdom å kjøpe-kjøpe” het det i et Sidsel Mørck-dikt vi leste på skolen. Men inntil nylig var det dem som forsøkte å hoppe av forbrukskarusellen som ble sett på som litt syke, i beste fall eksentriske. I ukebladreportasjer leste vi om hulderaktige damer som brukte tøybleier på ungene og laget sjampoen sin selv. Nå er det trendy er å være bevisst på sitt eget forbruk. Vi ser jevnlige tegn på en økende motreaksjon mot den rådende forbrukskulturen, gjerne ledsaget av det nye livsstilsbegrepet ”downshifting”. Tesen er enkel: Hvis du bruker mindre, kan du også tjene mindre og dermed jobbe mindre. Altså en slags oppskrift på lykke.

Den årlige kjøpefrie dagen er ikke tilfeldig plassert den siste lørdagen før desembers julehandel setter inn for fullt. Men det å knipe igjen lommeboka én lørdag i november er ikke lenger nok for alle, det shoppefrie året er lansert – og kan ses på som den hvite middelklassens svar på den muslimske fastemåneden ramadan. Et slikt år kan gjennomføres både på fundamentalistisk eller moderat vis. Værmelder Eli Kari Gjengedal valgte den sistnevnte varianten da hun ga seg selv shoppingforbud i hele 2007. I sofaen til TV2s talkshow Fredag fortalte hun nylig om sitt nyttårsforsett som var motivert av klimaproblemene. Riktignok var det bare klesshoppingen som måtte til pers, og hun tillot seg å kjøpe brukt tøy på Fretex. Dessuten var klesskapet svært så velfylt før start – hun hadde blant annet hele 12 kåper – så vi ble ikke overvettes imponert.

Da blir det noe annet med den amerikanske forfatteren Judith Levine. Hun hadde trukket over hele kredittkortstokken sin i en usedvanlig hektisk julehandel i New Yorks gater, da hun stoppet hun seg selv og spurte: ”Hvorfor slutter jeg ikke bare å shoppe?” Resultatet ble boken “Not Buying It: My Year Without Shopping”. Bortsett fra helt nødvendige matvarer og ting som toalettpapir, såpe, medisiner og kattemat, gjennomførte hun et selvpålagt shoppeforbud i et år. Både kinobesøk, vin, klær, fancy matvarer, presanger og interiørstæsj var bannlyst. Motivet var et misbehag over å være en del av en overforbrukende tidsalder, samt nysgjerrighet overfor livet som ikke-forbruker. Men det ble ikke den optimistiske ”lev billig og miljøvennlig-guiden” hun hadde forestilt seg. For selv om hun verken måtte gå sulten eller kald, oppdaget hun at forbruket hennes ikke bare handlet om ”ting”, men at det var med på å identifisere henne som menneske. Det ga henne status og hjalp henne å kommunisere med andre. Livet uten forbruk var både ensomt og kjedelig, i blant også nedverdigende og rent ut ubehagelig.

I novemberutgaven av det svenske bladet Femina kan vi lese om bibliotekaren Ann-Christin. Hun kom over Judith Levines bok og ble inspirert til selv å prøve et års ”konsumtionsfasta”. Forbudet innebar blant annet ingen restaurantbesøk, aviser, bøker, leker til barna eller klær. Ann-Christin mener året har vært lettere enn forventet, og gjennom blogging og diskusjoner med venner har hun gjort seg opp mange tanker når det gjelder livets verdier.

– Folk synes ikke de har råd til å ta så lang foreldrepermisjon, men de sparer penger til flatskjerm eller utenlandsreiser uten å blunke.

Neste år funderer Ann-Christin på å ha et annet slags fasteprosjekt, der hun hver måned skal avstå fra noe, som for eksempel alkohol, tv, sjokolade eller mobiltelefon.

Sosiologer og forbruksforskere støtter Judith Levines hypotese om at dagens mennesker jakter på identitet gjennom sine konsumvaner. Å kjøpe handler ikke lenger om behov, men om å vise hvem du er. ”Instant Identity” kaller Erling Dokk Holm fenomenet i boka ”Varene tar makten” (Gyldendal, 2001). Men argumentasjonen har ikke stått uimotsagt, redaktør Mina Hauge Nærland i tidsskriftet Utflukt protesterte og skrev: ”Hvis mennesket hadde mulighet til å shoppe seg nye identiteter, burde alle gamle, svarte, stygge og undertrykte umiddelbart løpe til kjøpesenteret.” Anledningen var spesialnummeret ”Anti-design” (2005), et godt eksempel på en voksende reaksjon mot den hysteriske tidsånden. Ord som ”designtyranni”, ”estetikkhysteri”, ”antistil” og ”antidesign” har dukket opp i bøker og artikler. Senest var det statsministerfruen Ingrid Schulerud som i Dagbladet på mandag beklaget seg over at interiørmoten var blitt et sosialt tyranni. Frustrasjonen gjaldt riktignok ikke det at folk var for opptatt av design, men at de var opptatt av feil design.

Andre utslag av designtretthet er nettstedet normalroom.com, lansert av den finske fotografen Anssi Koskinen tidligere i år. Her kan du og jeg legge inn bilder av våre rotete soverom og enkle kjøkken uten espressomaskin. Et annet eksempel er Trevor Naylors bok ”Living Normally” som feirer det befriende normale interiøret.

”Redd oss fra forbedringshysteriet”! skriver journalisten Fred Forsell i augustnummeret av det svenske bladet Amelia. Han er frustrert over at hele tv-kvelden består av programmer som handler om hvordan du skal bli en bedre versjon av deg selv: ”Det er som om hele nasjonen holder på å forberede sine hjem, liv, husdyr og barn for et månedslangt kongebesøk: Skynd deg med sjablongene, for helvete Gunilla, kongen kan være her når som helst! Men jeg har nyheter til dere: Kongen kommer ikke! Ikke Silvia heller!”

I mars skrev den kjente svenske feministen Nina Bjørk i Dagens Nyheter om hvordan hun ville yte politisk motstand gjennom å bli et fornøyd menneske. I et samfunn og en økonomi som er avhengig av at folk aldri slutter å drømme om flere og finere ting er et fornøyd menneske den største tenkelige trusselen. ”Det er drittdrømmer. Bare drittdrømmer. Verden brenner, og vi skal drømme om nye kjøkkenbord! skrev hun.

– Flere og flere stemmer som Nina Bjørks kommer til å høres. Stemmer som sier ”jeg driter i å renovere kjøkkenet mitt, jeg vil være en annen”, uttalte framtidsstrategen Ulf Boman i sakens anledning. (Dagens Nyheter, 11.4.2007)

Så glem forbruk som identitetsbygging, det er langt hetere å være en ikke-forbruker. Downshifting er det velkjente ”simple living”-begrepet i ny innpakning, og de siste årene har markedet blitt teppebombet med bøker om temaet. I USA har downshifting for lengst blitt en industri – selvfølgelig, og paradoksalt nok. Her er det mange som livnærer seg av å snakke, skrive og coache om temaet.” Bestselgerne er “Life Swap, The Essential Guide to Downshifting” av Jo Hampson, og ”Your Money Or Your Life” av Joe Dominguez og Vicki Robin, to bøker som begge lover å vise deg et alternativ til rotteracet. Snart kommer antagelig bøkene om nedtrapping til å havne i den samme bokstabelen som dine uleste bøker om yoga, speltbrød og ryddige rom, og med ett er drømmen om det enkle livet blitt nok en bekymring på gjørelista di.

Artikkelen ble skrevet i forbindelse med den kjøpefrie dagen i 2007, og har stått på trykk i Dagbladet.