I morgen tidlig er det Sigrid Bonde Tusvik, Hans Olav Brenner og undertegnede som ydmykt går til oppgaven. Programleder er Siri Kristiansen (bildet).

Men aller best likte jeg kapittelet om forholdet mellom Barbapappa og Barbamamma. For er det ikke egentlig litt ekkelt? Nesten som en reportasje om sexturisme?

”Altså: En kjempetjukk, lyserosa uformelig mann, som er sammen med en sexy svart kvinne.”

Og akkurat som i det virkelig livet spør man seg: Hvorfor kan ikke Barbammas kropp få være en uformelig klump, når Barbappas kropp er det?

“Tissemus er veldig glad i å tisse. Høyt, lavt, i øst og i vest. Det kiler! Han vil tisse overalt! Gjerne på de andre dyrene, også. Men hvor morsomt er det egentlig å bli tisset på?”

Ja, si det. Hvor morsomt kan det være? Den som leser får se.

Fra filmen "Bend it like Beckham"

Hva har Märtha Louise, Lene Nystrøm, Mira Craig og Line Verndal til felles? Ja, sett bort i fra at de er vakre og feminine kjendiser.
- Alle kaller seg for ”guttejenter.”

Jeg har tidligere skrevet om det snodige fenomenet at alle kjente mannfolk påberoper seg å være ”enkle sjeler”. Nå har jeg funnet ut at det finnes en kvinnelig motsats til denne frasen. Hvis du leser portrettintervjuer med kvinnelige artister, idrettsutøvere, musikere og andre kjendiser vil du nemlig oppdage at nesten samtlige forteller at de ser på seg selv som en ”guttejente”.

- Jeg har alltid vært en guttejente, som trives best i joggesko og uten sminke.
Skuespiller Line Verndal (Dagbladet, 25.11.2008)

- Jeg var en guttejente.
Forfatter Vigdis Hjorth (Dagsavisen, 27.08.2005)

- Jeg har alltid hatt fysiske jobber. Alltid vært litt guttejente.
Terrengsyklist Gunn-Rita Dale (Dagbladet, 15.08.2008)

- Jeg var ei vilter, impulsiv og kreativ guttejente som hadde mange guttevenner.
Popartist Mira Craig (Vårt Land, 20.06.2007)

- Jeg synes jeg er tøff, er nok en guttejente.
Countryartist Liv Marit Wedvik (VG, 18.03.2006)

- Jeg var litt guttejente, og hatet rosa og lilla.
Programleder Camilla Ahamath (Bergens Tidende, 16.12.2007)

- Selv var jeg litt guttejente som barn.
Forfatter Guri Børrehaug Hagen (Aftenposten, 10.10.1994)

- Jeg var en guttejente.
Musiker Anita Bøygard (Nationen, 07.06.2008)

- Jeg har alltid vært guttejente.
Golfspiller Suzann Pettersen (Aftenposten, 06.10.2001)

- Og så ble jeg kalt Gunnar. Fordi jeg var så veldig guttejente.
Artist Marianne Antonsen (Aftenposten, 21.11.2006)

- Jeg har alltid vært veldig guttejente
Skuespiller Hege Schøyen (VG, 06.08.2011)

- Jeg var nok litt guttejente da jeg var liten.
Langrennsløper Kristin Størmer Steira (Dagbladet, 27.02.2007)

- Som barn var jeg en skikkelig guttejente. Håret var kortklipt, og jeg foretrakk fotball fremfor dokker.
Modell Eva Herzigova (VG, 30.04.1993)

- Jeg var veldig guttejente som ung.
Tidligere byutviklingsbyråd Grete Horntvedt (Dagens Næringsliv, 30.09.2006)

- Jeg er jo en guttejente, det er kanskje derfor jeg er blitt god i denne idretten.
Syklist Anita Valen de Vries (VG, 01.07.2006)

- Jeg var nok ei guttejente da jeg var liten.
Statoil-sjef Margareth Øvrum (BT, 10.04.2010)

- Jeg var ei skikkelig guttejente og var ikke opptatt av sminke og utseende, nær sagt før det var for sent.
Hopalong-vokalist Kristin Jensen (Adresseavisen, 16.07.2005)

- Jeg var ei lita guttejente, gjorde mye ut av meg.
Revyartist Ina Breivik (Aftenposten, 27.06.2005)

- Jeg har alltid vært litt guttejente.
Hiphopper Theresa Hafstad (Dagsavisen, 17.08.2004)

-Jeg har nok alltid vært en guttejente.
Artist Carina Dahl (Adresseavisa, 13.01.2011)

- Jeg var ei sånn guttejente.
Filmskaper Margreth Olin (Dagsavisen, 22.06.2002)

- Jeg var en skikkelig guttejente.
Lotto-Hilde (Se & Hør, 10.03.2009)

- For en guttejente som fløy i skogen var det rart å bli stemplet ”modell”.
Fotomodell Anette Stai (Aftenposten, 24.03.2001)-Jeg er veldig guttejente.

- Jeg er veldig guttejente.
Golfspiller Suzann «Tutta» Pettersen (Dagbladet, 13.01.2012)

- Jeg har alltid vært en guttejente, og hadde flest guttevenner.
Journalist og aktivist Kadra (NTB, 17.12.2000)

- Jeg er en guttejente, det har jeg alltid vært.
Popstjerne Lene Nystrøm (VG, 25.10.2008)

- Jeg var selv en guttejente, en som dro opp blomster og sånn.
Skuespiller Marika Enstad (Aftenposten, 03.03.2010)

- Jeg er sammen med gutter hele tida og har alltid vært guttejente.
Herborg Kråkevik (Dagbladet, 04.12.1999)

- Da jeg var liten, var jeg en skikkelig guttejente som alltid var skitten og hatet å pynte meg; til mammas store fortvilelse.
Prinsesse Märtha Louise (Nordlys Morgen, 15.06.1996)

- Jeg var en typisk guttejente, og gatas skrekk på Lambertseter.
Håndballspiller Susann Goksør (VG, 02.12.1995)

- Jeg var utejente og guttejente.
Generalsekretær Kristin Krohn Devold (DN, 30.12.2010)

- Jeg var temmelig rampete og det man kaller en guttejente.
Fotballspiller Gro Espeseth, (VG, 08.06.1996)

- Jeg var en ordentlig guttejente.
Skihopper Anette Sagen (VG, 16.02.2008)

- Jeg har alltid vært ei guttejente.
Artisten GT-Sara (VG, 12.01.2008)

- Jeg var ei skikkelig guttejente da jeg var liten.
Friidrettstjerne Christina Vukicevic (VG, 18.08.2007)

- Jeg var en guttejente som leste tøffe bøker.
Professor Janne Haaland Matlary (Fædrelandsvennen, 01.08.2007)

Landet kryr altså av guttejenter. Men hvorfor kaller så mange seg dette? Ganske enkelt fordi vi legger en rekke positive egenskaper i begrepet, som det å være sporty, real, modig, leken, morsom, avslappet og ujålete. Inneforstått betyr det egenskaper vi ”jentejenter” ikke innehar.
Redaktør i Samtiden, Cathrine Sandnes, er opptatt av begrepet, og som 13 ganger norgesmester i karate, har hun selv fått betegnelsen guttejente, noe hun skrev om i boka ”Matriark” (1999).
- Det er et paradoks at når man skal snakke om jenters positive sider – utenom det rent utseendemessige – så tillegger man dem gutteegenskaper. Det at så mange omtaler seg selv som guttejente, sier noe om behovet for å utvide rammene for hva en jenterolle innebærer, sier Sandnes.

Guttejentene er opptatt av å poengtere at de trives best med guttevennene sine, ettersom disse er langt mer reale enn oss jenter. Denne påstanden har blitt gjentatt til det kjedsommelig, og oppfattes derfor som en sannhet.

- Jeg liker meg blant gutter. Der er det ikke noe baksnakking og intriger. De er lette å forholde seg til.
Langrensløper Marit Bjørgen (VG, 07.01.2006)

- Jeg hadde mest guttevenner, jeg kom alltid best overens med gutter.
Komiker Lisa Tønne (Adresseavisen, 06.10.2000)

- Jeg har alltid syntes det er lettere å omgås menn, dere er så direkte. Derfor har jeg flest guttevenner.
Psykolog Kristin Spitznogle (Nordlys, 07.10.2006)

- Jeg er nok en guttejente som liker fart og spenning, og som ikke er interessert i baksnakking.
Mahsa i dokumentarfilmen ”Jenter” (Stavanger Aftenblad, 01.02.2007)

- Som venner er jo guttene så mye enklere å forholde seg til. De sier det rett ut som det er. (…) Jenter er nok raskere til å lage intriger og problemer av små ting.
Skuespiller Ann Ingrid Fuglestveit (Fædrelandsvennen, 24.06.2006)

- Jeg liker ikke råtne jentemiljø hvor de snakker bak ryggen på en. Guttene kommer og konfronterer deg med ting, og så skværer en opp. Jeg har flere guttevenner enn jentevenner.
FN-veteran Anja Dahl (Bergens Tidende, 28.05.2005)

- Jeg har mest guttevenner. (…) Jenter dolker deg ofte i ryggen.
Paris Hilton (VG, 02.02.2005)

Oppsummert kan vi altså dele den kvinnelige befolkningen i to: Guttejenter og jentejenter. Guttejentene har en rekke positive egenskaper – vi andre er av det mer råtne slaget. Guttejentene blir ofte intervjuet i avisa, og det beste de vet er å klatre i trær. Store deler av oppveksten tilbringer de i tretoppene, mens vi jentejenter går intetanende nede på bakken.

- Jeg har bestandig vært ei guttejente. Klatret i trær og vært opptatt av hester.
Prinsesse Märtha Louise (Dagbladet, 27.11.2004)

- Jeg var en skikkelig guttejente som løp rundt i truse og bygde hytter i trærne.
Skuespiller Synnøve Macody Lund (VG, 06.08.2011)

- Det er mulig jeg var litt sånn der guttejente som klatret i trær og var indianer i skogen.
Orienteringsløper Ingrid Roll (Bergens Tidende, 15.10.2000)

- Da jeg vokste opp, var jentene i gata like tøffe som gutta. De gikk i mariusgensere og klatret i trær.
Forfatter Marita Fossum (Nationen, 04.12.2006)

- Jeg har alltid vært guttejente. Jeg pleier å fleipe med at jeg klatret ned fra trærne i 15-årsalderen.
AP-politiker Linda Verdal (Fædrelandsvennen, 09.04.2011)

”Lille Agnes lekte mye med gutta. Hoppet på ski og klatret i trær.”
Om lederen i Ensliges Landsforbund Agnes Husbyn (Aftenposten, 14.05.2007)

”Hun lekte mest med gutter; klatret i trær og skjøt med pil og bue.”
Om informasjonssjef Astrid Versto (Fædrelandsvennen, 15.04.2005)

”Hun er også ei guttejente, selv om hun ikke liker å se sånn ut.
- Jeg lekte cowboy og indianer, laget olabil, klatret i trær, tyvlånte motorsykler og var veldig aktiv i oppveksten.”
Intervju med syklist Anita Valen (Aftenposten, 15.08.2004)

Cathrine Sandnes tror ikke folk mener å være nedlatende overfor kvinner når de bruker begrepet guttejente, men påpeker at det ligger dypt nedfelt i kulturen at utagerende fysisk lek, er gutteoppførsel.
- Dette er selvsagt en kulturell konstruksjon – jenter har like stort behov for å klatre og herje som gutter. Mange av oss som vokste opp på 1970-tallet ble oppfordret til å bryte ut av de klassiske kjønnsrollene, men i dag blir 70-tallets tankegang ofte latterliggjort. Nå blir det oppfattet som påtrengende politisk korrekt, nærmest eksentrisk, å sette grenser for hvor mye prinsessetyll og tøys jentene skal kle seg i, sier Cathrine Sandnes.

Flere guttejenter
Noen andre som har blitt omtalt som guttejenter i norske aviser de siste årene er:

Samsaya
Elin Tvedt
Marian Aas Hansen
Jorun Stiansen
Ingerid Stenvold
Kari Traa
Christine Gulbrandsen.
Anne Nørdsti
Tone Damlie Aaberge
Carolina Kluft
Marit Nicolaysen
Dronning Maud
Annie
Siri Kalvig
Marit Breivik
Ine Marie Eriksen
Kristin Krohn Devold
Siri Lill Mannes
Elisabeth Grieg
Celina Midelfart
Berit Kjeldsberg
Kristin Kirkemo
Rita Kvist
Tina Turner
Cathrine Sandnes
Lene Marlin
Camilla Parker Bowles

Årsaken er blant annet at vi gjennom EØS-avtalen får tredd en rekke lover og regler nedover hodet, uten at de folkevalgte har noe de skulle ha sagt.

Det er 18 år siden EØS-avtalen ble inngått, men foreløpig har vi ikke hatt en skikkelig offentlig debatt om de til dels dramatiske konsekvensene.

Jeg gjorde meg forøvrig noen tanker om demokratiunderskudd i min siste bok, ”Rosa streker, røde tall”.

Her er et lite utdrag:

(artikkelen fortsetter)

En mandag morgen i august 2005 gjorde mange osloborgere store øyne da de travet gjennom sentrumsgatene på vei til jobb. I løpet av helgen hadde nemlig et titalls selvlysende reklametårn vokst opp fra asfalten. Hvert av tårnene ruvet fire og en halv meter over bakken.

Dette var ikke en del av Oslo kommunes «Pimp our City»-kampanje, for dem som må ha trodd noe slikt. Søylene dukket opp fordi Hafslund Energi hadde inngått en avtale med den franske reklamegiganten JCDecaux. Den gikk ut på at sistnevnte skulle vedlikeholde Hafslunds mange nedstigningstårn, mot at de fikk selge reklameplass på søylene.

Det var imidlertid mange i Oslo som reagerte negativt på den voldsomme endringen i bybildet. Byens allerede trange fortau ble brått enda trangere. Mange beboere fikk nattesøvnen forstyrret av det sterke lyset som sto på døgnet rundt. Noen hevdet at søylene sperret utsikten og var trafikkfarlige, mens andre igjen klaget over visuell forsøpling av det offentlige rom.

Ganske snart fikk de misfornøyde innbyggerne støtte fra politikerne. Det viste seg nemlig at reklameavtalen aldri hadde vært oppe til debatt. Byens Høyre- og Frp-byråd hadde gitt prosjektet tommelen opp uten å rådføre seg med bystyret, slik de normalt skulle ha gjort.

Allerede i oktober samme år vedtok derfor bystyret å pålegge byrådet å få fjernet reklametårnene igjen. Men dette viste seg å være lettere sagt enn gjort. Det er nemlig ikke uten grunn at JCDecaux er blitt Europas største aktør innen utendørsreklame, med en årlig omsetning nær 17 milliarder kroner. Selskapet rustet seg til kamp for å beholde sine inntekter, og kommunen måtte ut i en lang og kostbar forhandlingsrunde. I mellomtiden ble tårnene stående i bybildet. Mot slutten av 2009 ble det endelig klart at kommunen måtte betale franskmennene 40 millioner kroner i kompensasjon.

Hvorfor forteller jeg denne triste historien fra hovedstaden?

Jo, fordi den kan stå som eksempel på en tidstypisk tendens:

Våre folkevalgte organer tappes for makt.

Det var i alle fall konklusjonen i det femårige forskningsprosjektet «Makt- og demokratiutredningen», som ble sluttført i 2003. «Demokratiunderskudd» ble fenomenet kalt. Stadig mer makt flyttes fra folkevalgte politikere til organer med helt andre interesser enn å tekkes norske velgere. For eksempel håndplukkede konsernstyrer, EU-direktiver, innleide konsulentfirmaer, businessmenn som leker byplanleggere og altså: energileverandører.

I juni 2005 skulle endelig Maktutredningens fem år lange arbeid – som besto av mer enn 50 publiserte bøker, 75 rapporter og én stortingsmelding – opp i Stortinget. Og fordi konklusjonen om et svekket demokrati var så dramatisk, ble det satt av god tid til debatten, og salen var fullsatt.

Neida! Dette var bare en ønsketenkning fra forskernes side. Stortinget hadde satt av tre timer til saken, men presidentskapet mente det fikk holde med to. Og det var kun et titalls stortingsrepresentanter som møtte opp.

Leder av Maktutredningen, professor Øyvind Østerud, kommenterte den labre interessen slik:

- Det virker som om det å sette i gang en maktutredning er langt viktigere enn resultatet. Det har symbolverdi og gir inntrykk av handlekraft og vilje. Når resultatene kommer, blir det brysomt.

Da jeg først ble oppmerksom på fenomenet demokratiunderskudd, begynte jeg å legge merke til det overalt. Ta Larvik for eksempel, byen jeg vokste opp i. Du kjenner vel Larvik? Den lille vestfoldbyen som har skjenket oss Farris, Thor Heyerdahl, Mille-Marie, Muffe og Gækki. I de årene jeg bodde der, skjedde det ikke stort. Hvert år lå den største spenningen i om hvorvidt bøkeskogen skulle bli grønn til 17. mai. Det ble den alltid. Men for noen år siden fikk byen en makeover. Ny havn. Bystrand. Spahotell. Kulturhus. Det ble satset friskt på hvert gatehjørne. Og resultatet var veldig bra. Men så begynte de negative oppslagene i lokalavisa. Som da det kom fram at byens høyreordfører disponerte en kommunal millionkonto med det fengende navnet «Branding Larvik», uten at verken rådmann eller kommunestyret ante hva den dreide seg om. Kommunerevisjonen visste ikke engang at kontoen eksisterte, fordi ordføreren førte regnskapet selv.

Hva pengene ble brukt til? Blant annet til å kjøpe lindetrær til 5000 kroner stykket, fra selskapet Vestfold Blomst – som ordføreren er deleier i.

Mer oppstyr ble det da det ble kjent at utvalgte kommunepolitikere – ordfører, varaordfører, rådmann og gruppeledere – hadde jevnlige møter i et lukket rom kalt «dialogforum». Der ble mange viktige saker avgjort lenge før de kom til offentlig behandling i kommunestyret. Én politiker fortalte at forumet ble brukt til å ta viktige beslutninger basert på ordførers muntlige redegjørelse, og at dette skjedde uten skikkelig saksforberedelse, uten annonsering av møtet og uten protokoll. Etter at en sak var «sondert» i dialogforumet, ble det svært ubehagelig å skifte mening når temaet kom opp i kommunestyret.

Nei, det er liten tvil om at det å være valgt av folket ikke har den samme susen som tidligere. Da bladet Kapital foretok den årlige kåringen av Norges mektigste kvinne i 2011, var det ikke Kristin Halvorsen, Liv Signe Navarsete eller en annen folkevalgt politiker som gikk til topps. Vinneren var NHO-direktør Kristin Skogen Lund. Selv kommenterte hun seieren slik:

- …det fine med den utnevnelsen er at den sier noe om næringslivets posisjon.

(…)

- Demokratiunderskudd! tenkte jeg også da jeg leste Aftenposten en novemberdag i 2010. Der sto det nemlig at den norske regjeringen hadde fått streng beskjed om at EU ikke lenger vil tillate vårt forbud mot alkoholreklame. De vil tvinge Norge til å akseptere alkoholreklame på TV, når kanalen sender fra et annet land, slik blant annet TV3 gjør. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen reiste til Brussel, der hun forsøkte å forklare utenlandske byråkrater at reklameforbudet er en viktig del av norsk helse- og alkoholpolitikk. Men ifølge EU-kilder er dette allerede en tapt sak for Norge.

Den samme novemberuka fikk vi nok et eksempel på demokratiunderskudd. Da la nemlig Riksrevisjonen fram en rapport som viste at statlige lederlønninger hadde økt dobbelt så mye som i det private i løpet av de siste to årene. Dette til tross for at regjeringen har vedtatt at ledere i statlige selskaper ikke skal være lønnsledende.

- Alle ledere i offentlige og private foretak må vise moderasjon fordi det motsatte vil undergrave respekten for moderasjonslinja. For lederne i helsesektoren er dette ekstra viktig, har Jens Stoltenberg uttalt.

Men det er som kjent verken statsminister eller helseminister som bestemmer lønnsnivået, det er foretaksstyrene. De hevder at dersom man ikke kan tilby såkalt markedslønn, vil alle de kloke hodene forsvinne til utlandet. For det er visstnok svært mange selskaper rundt i verden som bare sitter og venter på en anledning til å kapre norske næringslivsledere.

Da helseforetakene ble dannet, fikk alle de regionale direktørene godt over en million kroner i begynnerlønn. Dessverre for mange av de nye helsesjefene har de aldri kommet seg lenger enn startlønna, gjennomtrekken er nemlig forbløffende stor i disse stillingene. I løpet av reformens fire første år forlot hele 31 direktører sine stoler. Og siden har sjefshodene rullet kontinuerlig, på grunn av alt fra milliardunderskudd til dårlig lederstil og grove feilvurderinger som har krevd menneskeliv.

Men «straffen» har nok ikke svidd nevneverdig, ettersom de fleste direktørene har fått fortsette et annet sted i foretaket med samme lønn – ofte rundt halvannen million kroner i året. De få sjefene som har forlatt skuta, har alle fått med seg solide sluttpakker. For eksempel den tidligere toppsjefen ved Vestre Viken helseforetak, Erik Omland, som var den øverst ansvarlige for ventelistejukset på Sykehuset Asker og Bærum. Etter at oppstyret hadde lagt seg, forsvant han ut med 2,2 millioner kroner i sluttpakke. Som et klapp på skulderen ble han deretter tilbudt en prosjektdirektørstilling hos sykehuseieren, Helse Sør-Øst.

Ifølge en utregning Aftenposten gjorde av den ekstra pensjonen de tre øverste sjefene i Helse Sør hadde forhandlet seg fram til (12 millioner kroner), tilsvarte dette så mye som 160 hofteoperasjoner ved private sykehus.

Litt usaklig å bruke hofteoperasjoner som målestokk, vil kanskje noen hevde. Ikke jeg! Jeg synes hofteoperasjoner er en glimrende måte å sette ting i perspektiv på. Se bare:

* Avsatte pensjonsmidler i 2009 for konsernsjef Svein Richard Brandtzæg, i statlig eide Norsk Hydro: ca. 20 millioner kroner. Eller 267 hofteoperasjoner.

* Kompensasjon til fransk reklamefirma for å fjerne stygge søyler i byen: 40 millioner kroner.

= 533 hofteoperasjoner.

* Oslo kommune ville bygge sykehjem i Spania i 2006, men bomkjøpte en tomt som var regulert til olivenlund: 30 millioner kroner.

= 400 hofteoperasjoner.

* Oslos nye billettsystem Flexus skulle stå klart i 2005, men absolutt alt gikk galt. Foreløpig prislapp: Rundt 600 millioner kroner.

= 8000 hofteoperasjoner.

Vel, vel, nok om vonde hofter. Nå føles det nemlig som om tiden er inne for å spørre:

- Hvem er de egentlig, disse ikke-folkevalgte? De som bestemmer både lønnsnivået og det meste annet i dagens Helse-Norge?

Spørsmålet er komplekst, og jeg kunne sikkert ha brukt lang tid på å kartlegge dette. Men det orket jeg ikke, så jeg fant i stedet fram maktlista til nyhetsavisen Dagens Medisin. De utarbeider med jevne mellomrom en rangering over de 100 mektigste menneskene i Helse-Norge.

Til tross for påstandene om økt pasientmakt og «patient empowerment», er det ikke så overraskende at ikke et eneste navn på maktlista kan sies å representere den vanlige pasienten. Makteliten er heller ikke representative for nordmenn generelt – det fant jeg ut etter å ha gjort noen søk i skattelistene:

Gjennomsnittlig 2008-lønn for den norske mann og kvinne:

245 900 kroner.

Gjennomsnittlig 2008-lønn for de 50 mektigste i Helse-Norge:

1 012 047 kroner.

De som bestemmer i Helse-Norge, tjener altså over fire ganger så mye som nordmenn flest.

En annen ting de har til felles, er nærhet til helsetilbudene. Hele 41 av de 50 mektigste helsetoppene bor i Oslo-området, noe som betyr at avstanden til nærmeste sykehus er noen få minutter.

Én av dem er Hanne Harlem, styreleder i Helse Sør-Øst, og nummer 12 på maktlista. Hun var for øvrig også statsråd i Ap-regjeringen som innførte sykehusreformen. Etter at hun tok over sjefsjobben har helseforetaket vedtatt å legge ned lokalsykehusene Farsund, Mandal, Stensby, Sandefjord og Aker, de fleste til store protester fra lokalbefolkningen. Selv bor hun i Holmenkollåsen og har ni minutters reisevei til nærmeste sykehus.

Gjennom styrelederjobben i Helse Sør-Øst har Hanne ansvaret for helsetilbudet til 2,7 millioner mennesker, noe som vil si 56 prosent av landets befolkning. Det er mer enn bostedsadressen som skiller den ikke-folkevalgte sjefen fra alle hun skal representere. For eksempel står hennes advokatektemann oppført med en årsinntekt på rundt 22 millioner kroner, noe som gjør at deres inntekt ligger omtrent 4600 prosent over lønna til et mer ordinært norsk par.

Men hva er egentlig dette for en snuskejournalistikk? Grave i folks privatøkonomi på den måten? Kan dette ha noen betydning i sammenhengen?

Kanskje ikke. Det er imidlertid liten tvil om at mulighetene i et stadig mer sammensatt helsemarked fortoner seg annerledes for familien Harlem, enn for oss andre. Det er for eksempel lite sannsynlig at noen i familien Harlem vil bli stående i en flere måneder lang helsekø, når det private tilbudet er så stort som i dag.

Det finnes også et økende antall tilleggstjenester man kan betale for innenfor det offentlige helsevesenet. I 2003 ble det kjent at Hanne Harlem, og hennes mer kjente storesøster Gro, hadde gått til det uvanlige skrittet å engasjere en privat, personlig assistent til sin mor, mens hun bodde på Madserud sykehjem. Når en av landets mest kjente Ap-familier velger å supplere omsorgen Oslo kommune tilbyr med en privat tjeneste, kan man jo lure på om de selv mener at den offentlige eldreomsorgen er god nok?

(…)

Det er to av spørsmålene jeg skal prøve å svare på i spellemannvorspielet på P2s Kulturhuset i dag.

Audun Vinger og Mode Steinkjer blir også med! Vi går på klokka 15.

Livet er liksom så deilig enkelt for oss som leser Kamille.

Anne Lindmo til D2.

Svanger og sprek i Dagbladet

VG skriver i dag om viktigheten av at gravide kvinner ikke legger på seg et gram mer enn hva staten anbefaler.

Tidligere ble de svangre fortalt at de skulle hvile flere timer om dagen, men i dag er graviditet ingen unnskyldning for å legge seg på sofaen. For som avisa skriver: “En NIH-professor har tidligere sagt til VG Nett at det er veldig viktig at alle gravide er aktive.”

For alle skal trene. Alltid! Er du syk, skal du trene deg frisk. Er du deppa, skal du trene deg glad. Er du gravid, skal du trene til vannet går.

I denne muntre anledning legger jeg her ut noen korte utdrag fra min siste bok “Rosa streker, røde tall. Jakten på hva som feiler verdens beste helsevesen.” De er hentet fra kapittel 13: “Gravide blir bedt om å kjøpe kodelås til kjøleskapet, og jeg mimrer om ungdomsskolens gruppearbeid.”

(artikkelen fortsetter)

-
“Gravide blir bedt om å kjøpe kodelås til kjøleskapet, og jeg mimrer om ungdomsskolens gruppearbeid.”

Så var det veinga!
Legesekretæren ser på meg, og peker på en moderne digital glassvekt nede på gulvet. Vi har kommet til den kijpeste delen av svangerskapsundersøkelsen.

Jeg får flashbacks til den fryktede vekten hos helsesøster i skoleårene. Jentene snakket ikke om annet i flere dager.

- Hvor mye veier du?

- Hørte du hva Hilde veide eller? Nesten like mye som mora mi!

Hånlig latter.

Nå skal jeg veies på hvert eneste legebesøk. Bare for at legesekretæren skal konstantere det jeg allerede vet, nemlig at jeg veier et par kilo mer enn ved forrige besøk.

Jeg har ingen viljestyrke når jeg er gravid. Eller, det er ikke sant, jeg bruker opp all viljestyrken min på å holde meg borte fra alt det som er forbudt for gravide, som spekemat, softis, rosastekt kjøtt, brie og sushi. For ikke å snakke om vin, øl, Irish Coffee og Mojito. Dermed er det ingen styrke igjen når jeg kommer til sjokoladehylla.

Denne gangen hadde jeg mannet meg opp på forhånd. Jeg skulle ikke veie meg! Jeg visste jo selv hvor mye jeg hadde lagt på meg siden sist, så hvorfor gni det inn?

- Eh, du, jeg lurte på om jeg kunne slippe å veie meg i dag? Jeg veide meg nemlig hjemme, og jeg har gått opp én kilo. Vi kan bare skrive det rett på helsekortet, sa jeg.

- Nei, du må nok veie deg likevel, sa legesekretæren og smilte.

Og dermed var siste ord sagt. Hvem snakket om «patient empowering»?

På mitt nye favorittnettsted «Barn i magen» – som jeg altså burde holde meg unna – er det flere som sliter med veiingen i svangerskapet. Én overvektig kvinne skriver:

I dag var jeg hos legen, første gang i dette svangerskapet, og ble møtt av en lege som ba meg slanke meg umiddelbart og under svangerskapet. (…)Hun mente tykke damer ikke burde bli gravide. Hun spurte rett ut to ganger om hun ikke skulle henvise meg til fedmeoperasjon – noe jeg takket nei til, begge gangene. Da jeg sa at jeg var mye kvalm og kastet opp en del, var kommentaren: «Da blir det nok lettere å holde vekten.»

Andre brukere forteller følgende fra sine svangerskapskontroller hos leger og jordmødre:

Det første hun begynte å mase om, var størrelsen min. Ja, jeg VET jeg er stor, men det er veldig sårt for meg, og jeg har ikke behov for å bli minnet på det hele tiden. Så målte hun blodtrykket, og kommenterte at hun måtte bruke den STORE mansjetten. Hun ringte sykehuset for å konferere med en gynekolog der inne. Minst fire ganger i løpet av samtalen hørte jeg henne understreke at jeg er svært stor. (…) Jeg er stor og jeg tåler å høre det. Men det holder med EN gang. Jeg trenger ikke høre det tjue ganger på et kvarter. Det sårer.

Har rett og slett slutta å bry meg om alt maset til jordmor. Hver bidige gang jeg er der, så skal hu fortelle meg hva jeg skal spise, og prakke på meg oppskrifter med bare vegetarmat.. Og dette skal hu kaste bort HELE timen på.

(…) det verste var vel at hun sa til min mann at han fikk sette kodelås på kjøleskapet slik at jeg ikke kom inn i det.

(…)

Ok, så kan det kanskje bli litt mye vektmas på legekontoret. Men hvis legens formaninger ikke hjelper – hvordan skal myndighetenes forebygging da skje? Pisk eller gulrot – det er spørsmålet når et folk skal oppdras.

Pisk!

Det mener helsedirektør Bjørn-Inge Larsen, som høsten 2010 lanserte et forslag om ytterligere avgiftsøkning på røyk, alkohol, sukker og andre usunne saker.

- Vi må hjelpe folk, slik at den enkeltes valg blir enklere, sa han.

Han møtte imidlertid motstand fra politikere som var bekymret for at høyere priser skulle føre til mer smugling, grensehandel og organisert kriminalitet. Noen hevdet også at forslaget ville slå usosialt ut, siden de som blir hardest rammet av et slikt avgiftshopp er de som har det dårligst fra før. Statistikk viser nemlig at forbruket av sukker, fett, alkohol og røyk er høyest blant dem med lavest inntekt.

Helsedirektørens forslag ble dermed ikke vedtatt. Det må være vanskelig for Bjørn-Inge å forstå hvorfor folk ikke bare kan gjøre som han sier. For han har jo rett! Vi bør trene og spise sunt! Det er ikke bra å være feit. Selv trener Bjørn-Inge i snitt fem til sju timer i uken. Ofte skjer det på ergometersykkelen i helsedirektoratets kjeller, midt i arbeidstiden.

Bjørn-Inge har forresten aldri røyket, ikke engang på fest. Gufne snusklyser holder han seg også langt unna. Og han spiser etter direktoratets anbefalinger.

- Jeg spiser salat nesten hver dag, og har et tradisjonelt sunt og variert kosthold, fortalte han VG.

Er det ikke egentlig noe Supermann-aktig over fyren? Det er nesten så du lurer på når han skal rive av seg den nystrøkne skjorta og avsløre et alter ego. Hør bare: Han avtjente militærtjenesten som lege ved Hærens fallskjermjegerskole, og han hoppet selvsagt selv. I tillegg til legeutdannelsen har han økonomifag fra USA. Egentlig kom han inn på Harvard, men valgte Berkeley fordi han ville bo i solfylte California. Her føk han igjennom to mastergrader på den tiden normale studenter klarer én. Han går Birkebeineren hvert år, og rekorden hans er på under tre timer. Det ga ham en plass blant de 20 beste i herrenes eliteklasse.

Ifølge Dagens Næringsliv er det for øvrig ingen grunn til å bekymre seg for skader i Birkebeineren, ettersom det prosentvis er stor sannsynlighet for at det kommer en lege bak deg i sporet.

Bjørn-Inge er også styremedlem i verdens helseorganisasjon, leder i Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten, og leder i tillegg Pandemikomiteen og Helseberedskapsrådet. Han er gjentatte ganger blitt kåret til Helse-Norges mektigste person.

Og alt dette til tross: Han klarer simpelthen ikke å få nordmenn opp av sofaen! Det må jo være fryktelig frustrerende.

Selv om det er svært langt mellom helsedirektørens merittliste og min slunkne cv, vil jeg likevel våge meg på et lite tips om strategiendring:

Jeg tror nemlig ikke at folk bryr seg så veldig om melkerullen koster 14 eller 19 kroner. Det er ikke her det svir. Hvis helsedirektoratet virkelig ønsker å øke den fysiske aktiviteten bør de i stedet sørge for å åpne landets mange treningshaller for folket. Fylle svømmebassengene og slippe oss inn! Sponse folks medlemskap på treningssentre. I dag flyr jo tusenlappene unna bare du kikker i retning av en håndballbane, et basseng eller et treningslokale.

Trener du én gang i uken på et senter – for la oss være ærlige, det ble ikke noe av det «fire ganger i uka»-opplegget du planla i januar – vil det raskt koste deg 110 til 160 kroner per økt, avhengig av hvilket abonnement du velger å tegne.

Her på Manglerud er vi velsignet med et kommunalt bad. Det er riktignok både gammelt og slitt, og taket i garderoben drysser ned mens vi skifter. Men pytt, det viktigste er at det er vann i bassenget – så heldige er man jo ikke over hele landet. Problemet er bare at svømmehallen kun er åpen for allmennheten hver fredag mellom klokka 17 og 19. Og da må vi betale for å svømme i kø. Resten av tiden er bassenget forbeholdt utvalgte grupper og dyre kurs. I Oslo er det i dag 65 000 mennesker per svømmeanlegg.

Jeg hadde hørt rykter om at bydelen arrangerte trening for barselmødre, for å hjelpe oss tilbake i form etter fødselen. Da jeg spurte fysioterapeuten på helsestasjonen om dette, fikk jeg høre:

- Ja, dette var noe vi drev med for noen år siden. Men det tilbudet er lagt ned nå.

Det er kanskje lett å glemme, men de fleste av oss har ikke treningsrom på arbeidsplassen, slik som Bjørn-Inge. Vi kan ikke si opp jobben for å trene på fulltid, slik Dagens Næringsliv hevder er en ”trend blant ressurssterke.”  Vi kan heller ikke spasere ned i kjelleren på Stortinget og bruke det velutstyrte treningsrommet der. Og vi kan i hvert fall ikke gjøre som Siv Jensen: Fakturere Stortinget for utgifter til vår personlige trener.

(…)

Siste nytt fra den statlige slankekampanjen er at vi nå skal gjeninnføre veing av alle skolebarn. På den måten skal man kunne «oppdage» overvekt hos de unge. Som om overvektige barn ikke selv vet hvordan det er fatt. Helsesøstrene har imidlertid protestert, siden det som vanlig ikke følger økonomiske midler med de nye oppgavene. De mener det er uetisk å avdekke fedme hos barn og unge når man ikke har ressurser til å hjelpe dem. Denne helsetjenesten er nemlig allerede skrapt til beinet, og mange skoler ser knapt snurten av helsesøster i løpet av året. I den videregående skolen i Oslo, for eksempel, må 16 helsesøstre betjene så mange som 18 000 elever. Blir veiingen innført vil ikke helsesøster framstå som en voksenperson barna kan åpne seg for, det vil bare være hun som sier: Opp på vekta!

Alle skriveriene om «ansvar for egen helse» minner meg om et lignende begrep, nemlig «Ansvar for egen læring». Dette var et slags mantra da jeg gikk på skolen, og jeg husker at mang en lærer skrev disse ordene på tavla ved timens begynnelse. Pedagogene bak Reform 94 hadde en idé om at dersom eleven bare fikk frihet og tillit nok, så ville han eller hun styre seg selv, og lære det han skulle. Læreren skulle bare være en tilrettelegger. Gruppearbeid var det helt store, for da kunne vi også ta ansvar for hverandre.

Jeg husker godt disse gruppearbeidene på ungdomsskolen i Larvik. For eksempel da vi hadde et samfunnsfagsprosjekt i niende klasse, og gruppa mi fikk sitte alene på skolebiblioteket.

- Kan’ke dere skrive ned svarene, mens jeg går og tar meg en ronk? sa Ole til oss tre jentene, før han forsvant ut på gangen.

Og vi skrev ned svarene. Hva Ole gjorde på gangen, vet jeg ikke. Men jeg vet at han ikke ble med oss andre over på gymnaset året etter.

Slagordet «Ansvar for egen læring» står ikke lenger like høyt i kurs. Noe av grunnen er kanskje undersøkelsene som viste at norske 15-åringers kunnskaper var raskt nedadgående. Dessuten kom det fram at de sosiale ulikhetene i skolen i større grad enn tidligere ble reprodusert fra en generasjon til den neste.

Det samme er som kjent i ferd med å skje i norsk helsevesen.